Hvorfor blir forskere forbløffet igjen og igjen?

I formidling av forskning meldes det stadig at forskere blir forbløffet. Blir de egentlig det?

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Ølbriller, mikrometeoritter og Stonehenge. Alle har angivelig forbløffet forskere.

Bare i Aftenposten har forskeres forbløffelse kommet av ansjosdød, en språkmektig papegøye, ekstremkulde og et «supertomrom» i universet.

Når man først har sett det, er det vanskelig å unngå: Den gjennomgående forbløffelsen forskere tydeligvis lever med.

Hva er det som forårsaker denne forbausende mengden forbløffelse? Er det så mange forskere som ikke vet hva de driver med, at de stadig blir forvirret? Eller er verden bare så vanskelig å finne ut av?

Fasiten ligger nok nærmere det dagligdagse: Forbløffelse er et enkelt journalistisk grep for å lokke lesere.

Latskap og gjenbruk

Alle historier som skal fortelles, kan ikke begynne helt fra begynnelsen. Derfor brukes stadig vinklinger og kjente narrativer for å bistå lesere.

Hovmod står for fall er én. David mot Goliat en annen. Noen ganger spiller vinklingen på de store fortellingene som finnes i menneskekulturen. Andre ganger er grepene bare latskap.

Innen forskningsjournalistikken er det imidlertid gjerne noen få, utvalgte narrativer som brukes igjen og igjen.

Forbløffede forskere er én av dem. Dette grepet dukker ofte opp i saker om uvanlige naturfenomener, som massedød av fisk, fugl eller frosk, overraskende vendinger i været og saker om partikkelfysikk eller universets struktur.

Det stemmer jo at forskere gjerne ikke kan forklare alle merkelige hendelser som har forekommet på kloden i det siste. Ofte skyldes det at de gjerne skulle undersøkt nærmere før de kan være sikre.

Dersom forskere ikke spesifikt kan forklare en enkelthendelse, betyr det heller ikke at det er uforklarlig, ei heller at de egentlig er forbløffet. Forskning fører til uventede funn hele tiden, det er i forskningens natur.

Sakene er fascinerende nok i seg selv

En annet velkjent vinkling er det motsatte: Et mysterium er løst!

Dette dukker opp igjen og igjen og igjen i saker om medisinsk forskning, spesielt kreft. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest at kreftgåten kan være løst.

Det rare med denne vinklingen er at «kreftgåten» nok aldri vil løses. Kreft er ikke én ting, men hundrevis av varige celleforandringer som krever helt ulike innsikter og som allerede har ulike prognoser, behandlinger og tilnærminger.

Vitenskapen hopper heller ikke fremover som om bind for øynene blir revet vekk. Den kverner sakte, som en detektivfortelling som aldri tar slutt.

Små uenigheter kan også bli til fem høns i forskningsjournalistikken: «Kontroversen raser!» står det gjerne, selv om dette ofte er marginale stemmer som får stor medieplass. Det kalles falsk balanse.

Slike vinklinger ser vi gjerne i vanskelige saker som ME, eller i oppkonstruerte saker om el-overfølsomhet eller vaksinemotstand.

At skribenter lener seg på kjente narrativer, er forståelig og mange ganger nødvendig for å hjelpe leseren å henge med i uvant stoff. Men det som er litt trist med disse sakene, er at de stort sett er umåtelig fascinerende i seg selv.

Man trenger ikke dekning fra en forsker for å si at rare ting som skjer, faktisk er forbløffende. Og man trenger ikke å kalle kreft en gåte for at det skal være interessant å lese om.

Vitenskap rommer sine egne fortellinger med masse rom for forbauselse, helt uten formelmessige grep.