Noen stemmer mangler i debatten om barnehager: De som har gått der.

Det er et hull i forskningen på barnehager.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Barnehager er jevnlig oppe til debatt. Hva er en god barnehage? Skal det være mest læring eller omsorg? Når skal barnet starte?

Det er stort sett partipolitisk enighet om ettåringenes rett til barnehageplass, men noen synes ikke det er bra.

Et nettverk som kaller seg «Gi barna en bedre start», mener at «ny forskning krever ny politikk». I en kronikk i Vårt Land hevder de at forskere anbefaler å vente til barnet er to-tre år før det begynner i barnehage.

Denne nye forskningen ble jeg nysgjerrig på og gikk løs på det omfattende forskning.no-arkivet.

Noe mangler

Der fant jeg artikler om 135 studier av norske barnehager fra de siste 15 årene.

Forskerne er opptatt av læring og omsorg, kjønn, stress, ansattes kompetanse, utsatte barn, språk, samhandlingen mellom ansatte og barn, daglig lengde på oppholdet og kvaliteten på tilbudet.

Ting kan forbedres: mer utelek, mener noen forskere, for lite læring, mener andre. Samlet sett viser studiene frem et godt barnehagetilbud som er opptatt av utvikling og kvalitet.

Det stiger slett ikke frem et bilde av at barnehage er dårlig for de minste, eller at oppstart bør utsettes. Et annet bilde stiger derimot frem.

Vanlig praksis

Jeg finner ingen studier der forskere har snakket med dem som har gått i barnehage selv.

For det er jo vanlig praksis blant forskere. Når de undersøker institusjoner eller hendelser, intervjuer de folk som har gjennomlevd dem, enten det er krig, barnehjem eller pandemi.

Så derfor er det slående at disse studiene mangler, der unge voksne eller voksne forteller om sine minner og opplevelser fra barnehagen. De vet vel best de som har gått der?

Jeg ringer Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk på Oslo Met. «Finnes det studier der tidligere barnehagebarns erfaringer blir samlet inn og analysert?» spør jeg.

Nei, hun kjenner ikke til noen slike studier og vet ikke hvorfor de ikke finnes. Jeg sjekker med flere barnehageforskere. Noen har intervjuet barnehagebarn mens de går der, men ingen kan komme på studier der forskere har hentet inn erfaringene fra barnehagebarn etter at noe tid har gått.

Grunn til alarm?

Jeg ringer mine barn. Alle fire er ganske voksne og med flere års barnehageerfaring. Husker de noe som helst som en forsker kunne dra nytte av?

De husker mye. Både konkrete episoder, aktivitetene, rommene og folkene, men også selve erfaringen av å være barnehagebarn. Og de har gode minner.

Det kan hende at forskere mener at det har gått for lang tid. At skolebarn, tenåringer og voksne husker tidlig barndom for dårlig, eller at minnene ikke er til å stole på.

Men jeg finner heller ingen studier der barn er fulgt hele veien fra barnehage til skole og videre.

Dette er rett og slett et hull i barnehageforskningen.

Er det grunn til alarm? Det ville vært utenkelig å forske på en rekke samfunnsinstitusjoner eller fenomener uten å høre stemmene til dem det gjelder.

Men det har altså skjedd for barnehagene. Forskere fra ulike fagfelt legger vekt på ulike ting ved barnehagene, mens politikere og debattanter plukker de studiene som passer best til sitt ståsted. Det er ikke lett for foreldre å henge med.

Kanskje historiene og erfaringene til barnehagebarna kan berike forskningen og debatten om barnehager.

Jeg venter på første studie.

Nina Kristiansen er ansvarlig redaktør i forskning.no og Uviten-spaltist i Aftenposten.