Foreldreliv

Foreldrekoden

Når pubertet og overgangsalder treffer samtidig i familien: – Forstå at denne overgangen er hardt fysisk arbeid, råder psykologen

Kvinnen roper det til meg tvers over gaten. «Du må skrive om det å ha tenåringer og være i overgangsalderen samtidig! Det er dobbel krise, det!»

Det er sant, jeg skriver ofte om den store omveltningen som puberteten er. Tiden da kjønnshormonene setter inn, kropp og identitet vris om i løpet av få år, og alt endrer seg. Skiftet kommer brått, både for barna og foreldrene. Trettheten, sinnet, tvilen på seg selv – alt må håndteres. Er det noe som blir tydelig for oss når vi har et barn i puberteten, så er det hvor mye hormonene styrer mennesker.

Kanskje ikke så rart at overgangen fra å være i reproduktiv alder til å ikke være det, også føles monumental?

Da jeg var ung psykolog, ble jeg forbløffet over hvor mange kvinner på 50+ som kom til meg med et for høyt alkoholforbruk. Kvinner som hadde gode jobber, familier, ja, alt jeg som ung kunne drømme om. Jeg forsto jo at det måtte være en uro der, noe som måtte døyves. Men jeg måtte passere 50 selv før jeg virkelig skjønte rekkevidden av det.

Den indre uroen, opplevelsen av å bli usynlig, hukommelsen som svikter, følelsen av at kroppen blir et lite atomkraftverk av varme og rastløshet. Plutselig kjente jeg selv hvor deilig det var med et glass vin som dempet det hele.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne innsikten tidligere. Det var ikke noe spesielt med kvinnene jeg møtte, de var bare ensomme i sin overgang fra noe de kjente, til noe som var helt nytt for dem. Og det var kroppen som drev uroen, ikke tankene.

Den doble krisen

For vi snakker om en medisinsk tilstand. Og akkurat som med puberteten, så må vi faktisk igjennom den.

For mange kan plagene dempes med hormonell behandling. Andre vil ikke ha det, eller de får bivirkninger som gjør at det ikke er en god løsning. Uansett, livet må legges om. Søvnen blir skjørere, dårlige vaner som kroppen har tålt fint frem til nå, må skrotes. Kosthold og rytme, alt må ses over.

Du har et hode som svømmer og en kropp som siger nedover. Og du spør deg: Hvem er jeg nå, og hvordan skal dette bli?

Når du samtidig skal håndtere en tenåring som også glemmer, som også har humørsvingninger, og som tar all den søvnen som du ikke klarer å få, så er det en stor jobb. Alt som trengs for å møte tenåringen, er en dose tålmodighet. Men det du ikke har, er nettopp den indre roen som tålmodighet krever.

Jeg skjønner spørsmålet fra kvinnen på motsatt fortau: Hvordan skal vi håndtere dette?

Det finnes en vei

Det første er å forstå at denne overgangen er hardt fysisk arbeid. På samme måte som jeg igjen og igjen sier at foreldre må sette seg inn i barnas nye livsfase – slik må vi voksne sette oss inn i våre egne endringer. Menns overgangsalder er mindre dramatisk, på mange måter er det som med ungdommene: Gutter bruker lengre tid på puberteten, jentene gjør den unna raskt og brutalt. Og kvinners overgangsalder er umulig ikke å merke.

Det skal finnes forskning som viser at 1/3 av kvinnene knapt merker noe. Men for å si det sånn, den tredjedelen har jeg aldri truffet. Selv de som får mindre fysiske plager, opplever en tydelig transformasjon. Så les om overgangsalderen, snakk med legen om den, snakk med venninner og med ektefeller. Det er ikke skammelig å bli eldre, det er uunngåelig.

Ta kontroll over endringene som må gjøres: trening, døgnrytme og kosthold, eventuelt meditasjon, kanskje medisinering. Det er ikke lett å finne vei i jungelen av råd, men veien finnes. Mange kvinner setter ikke av nok tid til egenomsorg, men nå er det helt nødvendig.

Og hvis personalet på Vinmonopolet hever øyenbrynene når du kommer med enda en vognlast med vinflasker – se nøye på ditt eget alkoholforbruk. Alkohol er det motsatte av medisin i overgangsalderen. Det kan føles som en hjelp mot søvnproblemene på kort sikt, men på lang sikt virker det stikk motsatt. Så drikk heller mindre enn mer.

Den lyse siden

Jeg har noen ganger tenkt at det har vært en fordel for barna mine at jeg har gått gjennom det samme som dem, men motsatt, samtidig. For jeg skjønner så inderlig godt at omveltningen er vanskelig for dem, jeg kjenner det helt inn i mitt eget hormonsystem. De glemmer ting, jeg roter med avtaler. De sover som de var døde, jeg så lett at jeg våkner av det minste. Det er ikke et spørsmål om vilje eller moral, det er ren biologi.

Så til kvinnen på andre siden av gaten: Jeg har ikke bedre råd enn dette. Ta vare på deg selv og vær litt rausere med din tenåring. Vit at dette er en overgangsfase for dere begge – og merkelig nok til noe bedre. Nemlig til resten av livet.

Da jeg fikk min yngstemann, var det en som påpekte at det var en dårlig idé å time hans pubertet med min overgangsalder. Men jeg fikk en fantastisk gutt, og jeg har i det minste gjort unna overgangsalderen før barnebarna kommer.

Noen ganger får man ta imot den gleden og oppmuntringen man kan få – og legge til den ironiske latteren som trengs. For livet er slettes ikke det verste man har. Noen ganger er det bare mer skjørt.