«Tradwife»-feberen herjer. Jeg kaller det husflidsfascisme.

Å diskutere «tradwives» kun som det å velge å være husmor, blir helt feil.

Ordet «tradwife» har sirkulert i norske medier i det siste. Jeg skal ikke gå inn på de forskjellige innleggene. Noen har vært gode, noen har vært dårlige, noen har vært fordømt snåle.

Men etter hvert som innleggene har tikket inn, er jeg blitt mer og mer forvirret. Snakker de egentlig om «tradwives»? Eller snakker de om hvilke som helst kvinner som bestemmer seg for å være hjemmemødre? Det er visse vesentlige forskjeller her.

Jeg sikter mest til den norske debatten i det siste, men problemet er internasjonalt.

Folk diskuterer enten vanlige kvinner som vil være hjemme med barna sine, eller så diskuterer de nyere influencere som driver med et slags Mad Men-rollespill. De diskuterer ikke de ultrareaksjonære og ofte fascistiske aktørene som store deler av «tradwife»-kulturen i stor grad består av.
Tilfeldigvis er det «tradwife»-feber i Sverige også. Svenska Dagbladet laget en reportasjeserie om fenomenet, inkludert et større intervju med en «tradwife»-influencer som fyller Instagram og Tiktok med gode råd om matlaging, hagestell og økologisk livsstil.

Det var bare ett enormt problem.

Pysselnazisten

Den unge kvinnen har bakgrunn i de nynazistiske organisasjonene Den nordiske motstandsbevegelsen og Nordisk styrke. Svenska Dagbladet måtte fjerne intervjuet fra nettet i løpet av få timer.

Ved en veldig rask gjennomgang av kontoen hennes på Instagram fant jeg hashtager som refererer til «Revolt Against the Modern World», en bok av den italienske filosofen og selverklærte superfascisten Julius Evola. Jeg fant også snakk om å bryte med «dette degenererte samfunnet» og en tydelig referanse til David Lanes «14 ord», som er en slags trosbekjennelse for nynazister. Så denne influenceren er ikke bare økobevisst, dette er økofascisme. Det er en sterk strømning i fascismen nå.

At avisen klarte å tulle det til for seg selv, er egentlig ikke en overraskelse. Diskursen rundt «tradwives» er blitt forkludret hinsides det ugjenopprettelige i et par år. Det ser ut til å ha begynt rundt 2020, da pressen begynte å intervjue Alena Pettitt som representant for «tradwives».

The Darling Academy

Britiske Pettitt driver nettsiden The Darling Academy, er opptatt av gammeldags stil og etikette og har gitt ut bøker om gode manérer og tradisjonell livsstil. Hun og mannen er også kommet frem til at de skal ha et såkalt tradisjonelt ekteskap. Journalister antok at hun var en «grand old lady» innenfor «tradwife»-bevegelsen.

Men frem til da hadde den relativt ordinært konservative Pettitt egentlig ikke brukt begrepet om seg selv. Hun ser også ut til å ha blitt noe overrasket over å konstant bli lempet inn i samme boks som nynazistiske influencere. Nylig erklærte Pettitt at hun kanskje må revurdere hele «tradwife»-greia.

Ingressen til en artikkel om Pettitt i The New Yorker her forleden gikk som følger: «Alena Kate Pettitt gikk i front for en internettbevegelse som promoterte husmorrollen. Nå sier hun den er blitt sitt eget monster.»

Men monsteret var allerede oppe og gikk før Pettitt ble festet til begrepet. Hun ledet ikke bevegelsen. Andre «tradwife»-influencere, ikke minst de som ikke er hvite, har også stusset over hvorfor de blir lempet inn med genocidalegenocidaleFra «genocide» - folkemord. nazihekser. Men det er disse kvinnene, som kanskje bare er moderat konservative og liker å kle seg ut på Instagram, som invaderer festen, ikke omvendt. Nynazistene var her før dem.

Ursuppe

Det er nærmest umulig å finne ut hvem som brukte begrepet «tradwife» først, men det kom fra ekstremt reaksjonære miljøer ytterst på høyre, i samspill med begrepet «tradlife». Og det fikk et enormt oppsving med både mannosfæren og altright-bevegelsen. En av de første «tradwifene» var Ayla Stewart, også kjent som «Wife with a purpose». I 2017 utfordret hun følgerne sine til å føde så mange hvite barn som mulig.

Siden «tradwife» egentlig er mer et ideal om en viss kjønnsrolle enn noen genuin subkultur eller bevegelse, er det relativt stort spenn innenfor «tradwives» på ytre høyre: Fra katolske tradisjonalister i USA som har begynt å gå med slør, til nyhedninger, gjerne med innslag av «new age», fra Phyllis Schlafly-inspirerte paleokonservative til Eva Braun-inspirerte husfruer, og fra Little Englanders som leker Jane Austen, til amerikanske kristofascister som leker den gamle TV-serien Det lille huset på prærien.

Influencere

Misforståelser kommer nok også av at «tradwives» blant høyreekstreme ofte benytter seg av samme grep som mer stuerene, nye «tradwives»: Instagram-profiler eller blogger fulle av duse bilder med harmonisk natur, wellness-tips og så videre. Gjerne uten noe eksplisitt nazistisk eller fascistisk materiale.

Hør «Forklart» om tankegodset bak TikTok-trenden og forvekslingen med mer ufarlige «Softgirl»:

Det bør også påpekes at stort sett alle «tradwives», nynazister eller ei, er bløffmakere.

Om de virkelig hadde levd livsstilen de viser frem, ville du ikke sett snurten av dem, annet enn kanskje i kirken på søndag. Snodig nok ser du dem bare på Instagram og Youtube med merkelig god lyssetting. Noen filmet og iscenesatte altså disse harmoniske fruene som visstnok finner ro i arbeidet på småbrukene sine og på kjøkkenet. Tenk litt over akkurat den setningen.

Kinder, Küche, Kirche

Kan hende er «tradwife»-begrepet nå faktisk kapret i så stor grad av mer moderat konservative influencere at vi rett og slett må åpne for at det betyr noe mer enn bare nynazistiske økojenter. Begrepers betydning forandrer seg med tidene.

Men å diskutere «tradwives» som om hvem som helst som bestemmer seg for å være husmor, kan bruke det om seg selv, og at det nærmest er en feministisk øvelse, blir feil.

Og om vi åpner for at «tradwifery» kan være feministisk, må man nesten regne feminismen som steindød. En kvinnefrigjøringsbevegelse kan ikke overleve «Kinder, Küche, Kirche» (barn, kjøkken, kirke) som akseptert standpunkt.

Om man derimot har sansen for stil fra en annen tid, trenger man selvfølgelig ikke å være nynazist. Min venn Didrik Søderlind, som selv ikke er fremmed for å svøpe kroppen sin i plagg fra et annet århundre enn det vi nå lever i, tipset meg om den afroamerikanske orkesterlederen Dandy Wellington, en mann så stilig at man føler seg som en boms av å se på ham.

Wellington er smertelig klar over at tidsalderen som klesstilen hans tilhører, også var en tidsalder hvor dem med hans hudfarge ble undertrykket, terrorisert og dehumanisert. Så han har også bidratt til å popularisere et slagord: «Vintage stil, ikke vintage verdier.»