Kan spenninger og konflikter virke integrerende?

Etterkommerne føler seg mer diskriminert enn de som selv har innvandret. Det kan være uttrykk for noe positivt.

Endringene knyttet til flerkulturell innvandring har skapt et skisma i norsk offentlighet: misnøye og bekymring over manglende integrasjonsvilje på den ene siden, anklager om diskriminering og sviktende sosial inkludering på den andre.

Men hvordan står det faktisk til med integreringen i Hverdags-Norge – føler innvandrere og etterkommere tillit og tilhørighet? Deltar de i frivillig arbeid? Opplever de diskriminering? Og hva synes de om norsk inkluderingspolitikk?

Disse og flere spørsmål er blitt undersøkt i en fersk og omfattende surveyundersøkelse som Forskningsstiftelsen Fafo har gjennomført for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi). Temaet er hverdagsintegrering. Begrepet ble lansert i regjeringen Solbergs integreringsstrategi i 2019 og reiste nye problemstillinger knyttet til de sosiale og følelsesmessige sidene ved å være ny i Norge.

Kulturelt underskudd

Velferdsmodellens tungvektere som arbeid, utdanning, helse og inntektssikring har lenge dominert integreringspolitikken i Norge. De mellommenneskelige, identitetsrelaterte og kulturelle møtene har i mindre grad vært i myndighetenes søkelys.

Det har vært et kulturelt underskudd i brorparten av den norske tilnærmingen til integrering – en pålagt forsiktighet i tråd med tidsånden. Nykommere skulle få velge selv «hvor norske» de ønsket å bli, så lenge de var lovlydige borgere og – så langt som mulig – bidro i arbeidslivet.

Fartstid har trolig vært nødvendig for å få hverdagsintegrering, trivsel, følelsen av anerkjennelse og kulturell tilpasning på dagsordenen. Nå er etterkommergruppen (andregenerasjon) i voksen alder blitt såpass stor at det er mulig å fange opp mønstre i hvordan det går over tid.

Fafo-surveyen undersøker både innvandrergenerasjon og etterkommere i tillegg til en kontrollgruppe i majoriteten.

Innvandrerbefolkningen er inndelt etter tre etablerte landgrupper:

1. Vestlige land

2. Nye EU-land i Øst- og Sentral-Europa

3. Land i det såkalte globale sør

Ikke overraskende er det stor variasjon i funn mellom de ulike gruppene.

Personer fra landgruppe 1 ligner generelt i høy grad på majoritetsbefolkningen.

Innvandrere fra landgruppe 2 deltar mindre enn andre innvandrergrupper i frivillighet og organisasjoner, og de er i mindre grad opptatt av å «bli norske». De har også lavere tillit til offentlige institusjoner enn andre innvandrere. De rapporterer om noe diskriminering, først og fremst i arbeidslivet, mindre på andre arenaer.

Personer fra landgruppe 3 har i snitt (litt) mindre kontakt med folk uten innvandrerbakgrunn i arbeidslivet og i nabolaget, og de er mer opptatt av religion. Samtidig identifiserer de seg i høy grad med Norge, men de føler i mindre grad anerkjennelse for å være norske fra majoriteten. De har relativt lav tillit til folk flest, men høy tillit til offentlige institusjoner. Og de rapporterer om mye mer diskriminering og negative erfaringer enn de andre innvandrergruppene.

Til tross for at mange rapporterer om diskriminering, er det verd å merke seg at innvandrere fra landgruppe 3 likevel er litt mer positive til hvordan det går med integreringen enn majoritetsbefolkningen. De fleste er enige i påstanden om at innvandrere stort sett blir behandlet bra i Norge. Det er også små forskjeller mellom majoritets- og minoritetsgruppene i synet på «hvem som bør tilpasse seg mest» i integreringsprosessen – flertallet plasserer seg i en mellomposisjon mellom «full assimilering» og «full valgfrihet».

Skuffelse og frustrasjon

Det tydeligste funnet i undersøkelsen er likevel diskrepansendiskrepansenMangel på samsvar. i landgruppe 3 mellom egenopplevd identitet som norske og følelsen av tilsvarende anerkjennelse fra majoriteten. Utslaget er sterkere blant etterkommere enn i foreldregenerasjonen. Etterkommerne føler seg også mer diskriminert enn de som selv har innvandret. Og gapet mellom opplevd identitet og andres anerkjennelse øker med utdanningsnivå.

Undersøkelsen sier ikke noe om hvorvidt der er mer diskriminering av etterkommere enn av innvandrere i objektiv forstand. Men funnet sier like fullt noe viktig om pågående prosesser og oppfatningen av norsk inkluderingsvilje overfor godt etablerte etterkommere.

Hjemmefølelse er i liten grad noe man kan velge, men for folk flest er kulturell tilhørighet viktig. Fafo-surveyen reflekterer et ønske om å være en del av felleskulturen. Forventningen om full aksept når man har innfridd på de vesentlige områdene arbeid, utdanning og medborgeradferd, blir snudd til skuffelse og frustrasjon. Vi kan snakke om en «restmarginalisering», som lett tolkes som en refleksjon av navn og utseende (diskriminering), siden forholdet bare gjelder etterkommere fra landgruppe 3.

Forventer likeverdighet

Dette tydelige funnet i surveyen har gjenklang internasjonalt. Det er blitt kalt integrasjonsparadokset av den tyske sosiologen Aladin El-Mafaalani.

I norsk samfunnsforskning finner vi en parallell i begrepet «stigende forventningers misnøye». Det er blant dem som med god grunn forventer likeverdighet, at frustrasjonen er mest uttalt.

Et interessant poeng fra El-Mafaalani er at spenningene kan være et uttrykk for noe positivt. Eller nærmere bestemt, det kan være et uttrykk for at nye borgere er blitt en del av samfunnet.

Der de tidligere «gjestearbeiderne» i 1960- og -70-tallets Tyskland knapt deltok i det offentlige ordskiftet, sier han, gjør deres barn og barnebarn seg gjeldende i stor skala – de krever en plass ved bordet og er bevisst sine rettigheter.

I Norge kan vi tilsvarende trekke frem at konfliktene om bruk av hijab i politiet og i domstolene først kom opp i dagen da det ble aktuelt for muslimske kvinner å søke seg til disse kvalifikasjonskrevende jobbene. Det vil si da de meldte seg på som likeverdige deltagere i arbeidslivet.

Optimistisk fortolket: Spenninger og konflikter kan virke integrerende. Det kan ligge en anerkjennelse i å ta konflikt – og å bli gjenstand for konflikt.

Neglisjering og idyllisering kan være verre – ikke ukjente fenomener i nyere flerkulturelle samfunn, som i det norske og ikke minst det svenske.

Uansett er Fafo-undersøkelsen en påminnelse om at integrering også handler om følelser og psykologi, og ikke minst om menneskelige relasjoner.