Krym er Ukraina-krigens gordiske knute

Hva skjer om «sverdene» ikke lenger er skarpe nok?

Krym-halvøyens fremtid er kanskje det vanskeligste problemet partene i Ukraina-konflikten må løse for å få slutt på krigen. I likhet med «en gordisk knute» er det vanskelig å løse den på annen måte enn med «sverdet» – militærmakt.

Hverken Russland og Ukraina vil under noen omstendighet oppgi Krym. Fordi Krym-problemet er så viktig og så vanskelig, vil jeg prøve å gi en kort fremstilling av Kryms dramatiske historie.

Fra khanat til Krym-krig

Krym hadde en brokete historie før det på 1200-tallet, sammen med det øvrige Ukraina og Russland, ble underlagt det mongolske riket. Da dette gikk i oppløsning på 1400-tallet, ble det i 1443 etablert et khan-styrt rike.

Krym-khanatet omfattet også det som i dag er det sørlige Ukraina.

I løpet av de neste 300 årene gjennomførte khanatet en lang rekke angrep inn i Russland, dels for å plyndre, dels for å ta slaver. Etter den tyrkisk-russiske krigen (1768–1774) måtte imidlertid khanatet først akseptere russisk overhøyhetoverhøyhetMyndighet som stat eller fyrste utøver over et område, for så å bli inkorporert i Russland i 1783.

Russland kontrollerte nå hele Svartehavskysten i nord og anla den viktige flåtebasen i Sevastopol. Samtidig var Tyrkia svekket både militært og politisk.

Dette førte til motsetninger mellom Russland på den ene siden og Frankrike og England på den andre. De siste var ikke interessert i et for svakt Tyrkia, som kunne styrke Russland i Svartehavet.

Resultatet ble Krym-krigen (1853–1856). Vestmaktene invaderte Krym og gjennomførte en langvarig beleiring av flåtebasen Sevastopol.

Erobret og invadert

Krym-krigen og den senere tyrkisk-russiske krigen (1877–1878) fikk store konsekvenser for den opprinnelige befolkningen, krymtatarene.

Det er anslått at så mange som 800.000 emigrerte i løpet av 1800-tallet, hovedsakelig til Tyrkia. Krymtatarenes andel av befolkningen sank fra 85 prosent til bare 35 prosent i løpet av århundret. Andelen russere steg fra 4 prosent i 1835 til 33 prosent i 1897. I tillegg var nå 11 prosent av befolkningen ukrainere.

Krym ble derfor ikke bare erobret, men også invadert av russere.

Dette skyldtes ikke bare områdets strategiske betydning, men også dets attraktive klima og fruktbare jordsmonn.

Den russiske revolusjonen og den derpå følgende borgerkrigen var en turbulent tid for Krym. En rekke parter kjempet mot hverandre. En krymtatar-stat ble forsøkt opprettet og sosialistiske regjeringer dannet.

Etnisk rensing og tilbakevending

I 1921 ble så Krym erklært som en autonom tatar-republikk i Sovjetunionen. Mellomkrigstiden var som det øvrige Sovjetunionen preget av sult og utrenskninger. Men Adolf Hitlers angrep i 1941 førte til nye utfordringer både for Krym generelt og for tatarene spesielt.

Tyske styrker erobret mesteparten av Krym, og Sevastopol ble igjen beleiret og erobret. Tatarene ble mest rammet, fordi enkelte av disse kjempet på tysk side.

Som en kollektiv avstraffelse ble derfor alle tatarer, nesten 200.000, transportert til Sentral-Asia. Krym ble dermed utsatt for en etnisk rensing.

Anders Kjølberg

Kronikkforfatteren har bakgrunn som sikkerhetspolitisk forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Han har også undervist i russisk sikkerhetspolitikk og historie, samt forelest ved universiteter i Norge og utlandet.

Fra 1945 var Krym heller ikke lenger en autonom tatar-republikk, men en russisk oblast (fylke). Tatarene fikk ikke vende tilbake før 1989. I 2004 utgjorde de nærmere 300.000 tatarene 12 prosent av befolkningen. I mellomtiden hadde den russiske og ukrainske befolkningen økt til henholdsvis 1,6 millioner og 600.000.

Tatarene kom tilbake til et område som ikke lenger var en del av Russland, men av Ukraina. Krym ble i 1954 overført av Nikita Khrusjtsjov, som selv var halvt ukrainer, til Ukraina som en «gave». Anledningen var 300-årsjubileet for Ukrainas tilslutning til Russland. Sevastopol ble imidlertid ikke overført før i 1978.

Mens overføringen i 1954 ikke ga store politiske konsekvenser, var situasjonen en helt annen i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Den medførte politiske spenninger på Krym.

Uavhengighet og store sosiale problemer

Ved en folkeavstemning i januar 1991 stemte et stort flertall av befolkningen for at Krym skulle bli en separat politisk enhet i Sovjetunionen, i likhet med Russland og Ukraina.

Ved den senere folkeavstemningen om selvstendighet for Ukraina valgte likevel et knapt flertall å stemme for uavhengighet. Parlamentet på Krym valgte imidlertid å erklære Krym som en autonom stat innen Ukraina, med egen konstitusjonkonstitusjonEn konstitusjon (eller statsforfatning] handler vanligvis om grunnleggende rettsregler i en stat/land. Også grunnlov og konstitusjon kan bety det samme..

Beslutningen møtte sterk motstand i Kyiv, som sendte en representant som skulle ha kontroll over utviklingen på Krym. Det ble ikke tatt vel imot.

Parlamentet på Krym stemte i 1993 for at Krym skulle ha sin egen president. Den prorussiske Jurij Mesjkov kom imidlertid i konflikt med det lokale parlamentet og begikk statskupp.

I 1995 grep imidlertid det ukrainske parlamentet inn. Det satte Kryms konstitusjon til side, avsatte Mesjkov og fjernet presidentembetet. Mesjkov ble pågrepet av ukrainske spesialstyrker og satt på et fly til Moskva.

Etter dette representerte ikke den russiske befolkningen på Krym noen alvorlig utfordring for regjeringen i Kyiv.

Tatarene hadde det vanskelig i sitt gamle fedreland. Det var stor arbeidsledighet, fattigdom og mafiavirksomhet samt konflikter med lokale russere. I tillegg var det nå nye konflikter mellom russerne på Krym og regjeringen i Kyiv, delvis som et resultat av en endret russisk politikk i forholdet til Ukraina.

President Vladimir Putin antydet allerede i 2008 en mulig russisk overtagelse av Øst-Ukraina og Krym. Samme år protesterte Ukraina mot tildelingen av russiske pass til den russiske befolkningen på Krym.

I 2009 krevde antiukrainske demonstranter på Krym at Russland skulle beskytte dem på samme måte som Russland hadde «beskyttet» utbryterne Sør-Ossetia og Abkhasia i 2008.

Veien frem til erobringen i 2014 var begynt. Resten er kjent.

Hva nå?

Moskva og Kyiv står i dag steilt mot hverandre i synet på Krym og er ikke innstilt på kompromisser. Fallhøyden er så stor at det er vanskelig å tenke seg at hverken Putin eller Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kan opprettholde maktposisjonen sin dersom de må gi etter.

Zelenskyj har solid støtte i folkeretten og store deler av verden. Putin legitimerer sitt syn med historie, identitet og sikkerhet. Men hans argumenter står svakt utenfor Russland. I tillegg har begge parter lovfestet at Krym er deres.

Begge parter vil først vinne krigen og så forhandle! Konflikten går sin gang. «Sverdet» kan bli sløvere ettersom tiden går. Hva da?

Her er det USA som er jokeren i spillet. De vil støtte Ukraina «as long as it takes», ikke kompromisse på Ukrainas interesser og fører tilsynelatende en politikk basert på folkerett og verdier. Men hva skjer om sverdene ikke lenger er skarpe nok?

En stormakt baserer i realiteten sin politikk på interesser. Verdier teller bare så lenge det er samsvar med interessene. USA har bredere interesser enn Ukraina og Krym, og disse kan komme i konflikt med den absolutte støtten til Ukrainas sak. Da vil en forhandlingsløsning være aktuell, og forhandlinger dreier seg om å inngå kompromisser. Hva skjer da med Krym?