Jeg, meg selv og meg

Kyrre Hellum fikk kjenne på kroppen at tippemillionærer ikke er som andre millionærer i Arme Riddere. Nå inntar han Det norske teater med tre versjoner av seg selv.

- Etter å ha sett deg i kinofilmen Arme Riddere og i Lillyhammer på TV slår det meg at du kunne vært Steve Buscemis kjekke fetter!

- J a, jeg har hørt at jeg ligner litt på ham.

- Men i forestillingen Zoo er det ikke fysisk juling du får, men psykisk, for på scenen er du tre versjoner av deg selv på én gang?

- Ja, det er ganske krevende. I går hadde vi en gjennomgang for de ansatte, og etterpå hadde jeg veldig en følelse av... Jeg følte meg bare teit!

- Huff da!

- Ja, jeg følte meg som en idiot, et lite menneske. Jeg er jo på en måte en komprimert utgave av meg selv, og eksponerer sider av meg som er litt... På scenen er jeg, Kyrre Hellum, også er det Skuespiller-Kyrre og karakteren Kyrre.

- Ah, så meta! Hva er det som fascinerer ved dette grepet?

- Det handler om illusjon og påståelighet, å påstå at jeg er en helt annen enn i form av en karakter med et helt annet navn, det er ikke sant. Utrykket blir ærligere og det syns jeg er kult. Det er på en måte vanskeligere, og hva innebærer det? Man oppdager at det koster en del. For meg, når jeg ser teater, vil jeg se folk, jeg vil bli kjent med dem på scenen. Ser jeg Paul Ottar Haga, lurer jeg på: Hvem er du? Hva er de vi driver med? Det er et lag inni der som vi vil komme gjennom, og finne en kjerne av sannheten.

- I Zoo improviserer dere dialogen, betyr det at jeg kan se helt forskjellige forestillinger fra kveld til kveld?

- Strukturen er den samme, men innenfor den vil det variere fra kveld til kveld, ja. Forestillingen er «work in progress». Det startet som avgangsprosjektet til regissør Jonas Correll Petersen på KiO (Kunsthøyskolen i Oslo), med Zoo Story av Edward Albee. I kjølvannet der oppsto det en del veldig interessante konstellasjoner som vi har forsket videre på. Vi har laget et møte mellom to menn, men vi er ikke lenger i Central Park, men her, på Scene 2. Joachim (Rafaelsen) kommer inn, jeg har akkurat bygget et hus, og spør om vi kan prate litt — virkelig prate. Derfra utvikler det seg.

- Hva skal publikum sitte igjen med? Et eksistensialistisk innblikk i mannssinnet?

- Det som er så bra, selv om vi bare er menn på scenen, så handler det ikke om menn, men mennesker. Det er alt og ingenting! Vi går fra det minste lille til universet, på halvannen time. Hva er det jeg holder på med egentlig, er det kult eller ikke?

- Noe annet på huset du er spent på i høst?

- Ja, Dei seksuelle nevrosane til foreldra våre høres veldig spennende ut. Liker tittelen veldig godt! Den gleder jeg meg til, virkelig!

- Som skuespiller får du frihet til å bryte konformiteten. Det er lettere å være impulsiv, får du et innfall kan du bare gjøre det uten å være veldig streng og logisk. Jeg er jo en streit fyr ellers, men som skuespiller får jeg utløp for mye jeg ellers ikke kan, umoralske ting for eksempel. Det ligger mye befrielse i det å kunne sette til side moralen uten at du havner i fengsel.