Chicksa sparker fra seg

Med sin lettlikte, melodisk sterke countrypop, fanget sørstatstrioen et stemningsfylt publikum.

Vår vurdering:

Dixie Chicks er nesten like kjent for politiske utspill mot bla. Bush-regjeringen som de er for musikken sin her på berget. Dog har de bygget opp en god fanskare etter et kvart århundre i forskjellige inkaransjoner. Gruppen ble dannet som et rent bluegrassband i 1989, men har opplevd mest suksess i trioformatet, med fokus på mer allmenn countrypop. De har gitt ut syv album som har solgt i over 30 millioner eksemplar, hvor det siste er Taking the Long Way fra tilbake i 2006.

Det har vært relativt stille rundt bandet de siste 6 årene, med mer fokus på solokarrierer. I tillegg har det kommet et par skiver fra Court Yard Hounds, duoen til søstrene Martie Maguire og Emily Robison, to tredeler av Dixie Chicks. Nå har de Natalie Maines tilbake på laget, og lagt opp til mer turnévirksomhet, og kanskje også et nytt album. I kveld er det Norges tur til å se den liberale, hardtslående, sleivsparkende countrytrioen. Turnéen heter passende nok Long time gone .

Jentene kommer på med intet mindre enn fem i backingbandet, for å fylle ut lydbildet. Det lyder stort, men instrumentene glir litt inn i hverandre, og vokalen blir slukt av bassfrekvensene. Allikevel skinner de pene harmoniene godt nok gjennom til at publikum er fornøyd. Strengeinstrumenter står i sentrum, fra banjo og fele til dobro og flertallige gitarer. «Wide open spaces» kommer som andrelåt, og de verste problemene med vokalen er raskt rettet opp av flittige lydmenn.

Scenebildet er rett på sak, strippet for glam og glitter. Etterhvert strippes også de overdøvende frekvensene vekk fra lydbildet, og lar de mer teksturrike låtene komme mer til sin rett. Når klassikeren «Goodbye Earl» (en gladsang om å drepe voldelige ektemenn) kommer, har dynamikken åpnet seg, og bandet får mer å arbeide med. Det later til å booste selvtilliten på scenen.

Noe blir fremdeles litt høyfrekvent, men pytt pytt.

Maines gjør en god rollefigur som frontkvinne, med mye patos og korte monologer. Og jammen introduserer hun ikke Miley Cyrus' «Wrecking Ball» som coverlåt i dag også, i en kraftfull, countryfisert versjon. Kveldens fremføring er gjennomgående energisk, med vekt på de mer rocka aspektene av bandets repertoar. Låter som «Sin Wagon» blir høydepunkter, uten at balladene havner i skyggen. Nevnte sangs banjo— og felesoloer viser i tillegg at trioen er svært habile musikere.

I det hele tatt gjør Dixie Chicks en god konsert, trass lyd- og akustikkproblemer. Og publikum er med på taktene. Stemningen er god, og inneholder til og med bruk av faktiske lightere under ballader, ikke bare de statiske mobillysene som har tatt over i det siste. I det hele tatt en vellykket kveld for rocka countrypop, avsluttet med kraftig trampeklapp.

Konsert

• Dixie Chicks
• Oslo Spektrum, tirsdag 18. mars
• Publikum: ca. 7000
• Karakter: 5