Statfjord B var en stolt kjempe som ga alt for Norge. Men da plattformen begynte å hoste opp mer vann enn olje, måtte noe gjøres.

Statfjord B, Nordsjøen

MENS OLJEPRISEN

er rekordhøye 70 dollar fatet på grunn av USAs planer for Iran, mens fattige land uten oljeressurser blir fattigere av oljeprisene, mens Oljefondet passerer 1500 milliarder og mens bensinprisen nærmer seg 15 kroner literen, går 19 menn inn i helikopterterminalen på Flesland, Bergen, på vei til jobb.De henter oransje drakter i en bod, kjøper kaffe og setter seg, én med et sukk, andre med et «Nå skal det bli godt å komme ut igjen». Da pessimismen la seg over Nordsjøen, fryktet mange å bli arbeidsledig. Nå er de sikret minst 15 år til. Jenta i terminalens kafé ser hver dag året rundt disse mennene komme ut og inn i oransje overlevelsesdrakter. Innerst inne drømmer hun om å ta av sin uniform og ta på deres.Jeg vil bli ingeniør. Jeg har nemlig et hode for matematikk. Men foreløpig jobber de fleste jentene der ute med vask og kantine, sier hun, og smiler og serverer kaffe. De fleste her er rundt 40-50 år. Mange har bart, og dialektene røper at oljearbeiderne kommer fra sør til nord, vest til øst, sågar en hallingdøl!De har hatt fri i fire uker. Nå skal de jobbe i to. Flere hilser hjertelig på hverandre. En eldre mann rister på hodet mens han leser Bergensavisens artikkel om at DETTE blir året for Brann. To stirrer tomt ut i lokalet. Det er gjerne de som mener seg forfulgt av Murphys lov: Skjer en helikopterulykke, skjer den meg. Skjer noe viktig i familien, skjer det alltid mens jeg er på skift.

Fotfølges.

Før vi flyr med dem ut i havet, helt på grensen til britisk sokkel, må jeg introdusere Geir Gjervan, en jovial trønder og informasjonssjef i Statoil. Han skal veilede oss på Statfjord B, én av Statoils største pengemaskiner og én av årsakene til at nordmenn gikk fra å være fjellaper til å bli blant verdens rikeste. I halvannet døgn skal Geir gå én meter bak oss, og når han må være et annet sted, ber han meg vente på lugaren. Geir har ansvaret for oss, et ansvar han tar alvorlig.Sikkerhet, sier Geir Gjervan. Jeg har spurt hvorfor vi ikke kan ta med mobilen ut. Sikkerhet, gjentar han, og jeg kjenner blodet bruse. Mobilen kan være tennkilde ved gasslekkasjer. Det betyr at vi skal være med på noe som kan være farlig! I hvert fall viktig.Det er en spennende reise vi skal ut på, for de tre Statfjord-plattformene står som symbol på det norske oljeeventyret. Ingen andre oljefelt har hatt så stor betydning for Statoil og norsk økonomi som dette. Statfjord B startet i 1982 og hadde tjent inn investeringen 11 måneder senere.Det var britene som fant oljen først, men fordi vi hadde det en oljearbeider kaller «norskeflaksen», strakk feltet seg langt inn på norsk sokkel. Oljeproduksjonen var så stor at amerikanere ikke trodde på tallene. Men tallene stemte, og Statoil ble mektig og Norge velstående. Men reisen er også melankolsk, for vi reiser til en døende kjempe, en som har opplevd fallet. Det er hele 14 år siden den herlige vårdagen da den produserte 275222 fat på ett døgn (14. april, rekordåret 1992), og nå harker Statfjord B nesten bare opp vann.Men Statoil lar ikke kjempen dø der ute, de hjelper ham opp i knestående. De bygger ham om til å bli gassplattform. Og slik blir han et symbol på Nye Norge: Når oljen tømmes de neste årene, entrer vi for alvor «gassalderen». Gassanleggene Troll og Sleipner er der allerede.Vår flight ropes opp, og vi går som de kule astronautene i filmen «The Right Stuff» til helikopteret. På høretelefonene spilles Tom Pettys «Dont Come Around Here No More» på repeat, uklart hvorfor.

Om bord.

Den så liten ut fra luften, men da vi lander er den kolossal. Den ser ut som en fabrikk, med kraner, containere, vinsjer og uendelig mange metalltrapper. Og i bygget på toppen ser jeg rørene som tar opp oljen. De er korte, kanskje ti meter, og så skrus de sammen og føres ned, ned, ned. Gjervan fører meg myndig inn på plattformen og ber meg holde meg i rekkverket og huske skoposer innendørs. Ellers lurer olja seg inn.Gjervan tar meg først til én som jobber med helse, miljø og sikkerhet (HMS), som gjentar ordet HMS til jeg blir hypnotisert, og brått blir jeg redd: Hvor farlig er det egentlig her? Gjervan roer meg ned og fører meg til plattformsjef Jan Erik Lunde, én av tre som deler jobben. Plakater om sikkerhet pryder rommet.Har dere snakket om HMS? Har du hørt at vi har lav terskel for å slå alarm? Bra, sier han.Alarmen går på plattformen: «Røykalarm på rom 704». Meldingen gjentas, og jeg tenker på gassutblåsningen på Snorre i 2004. Men den erfarne plattformsjefen bare vipper på stolen. «Nå harn Arne dusja med døra åpen igjen!» ler en fra gangen.Det sies at man kan se oljeprisen på en oljearbeiders ansikt. Er den lav, som i 1998-99 (10-11 dollar fatet) da oljelagrene i verden var på topp, står jobber i fare, men er den høy investerer selskapene enorme summer. Lunde smiler. Han forteller at oljeeksperter i flere år avskrev Nordsjøen. De brukte bildet «solnedgang», for fremtiden lå i nord, i det forgylte Barentshavet. Men nå har de tørrboret mye i nord, og Snøhvit produserer «bare» gass, mens man ser med friske øyne på Nordsjøen. De kan ikke få ansatt nok geologer, geofysikere og ingeniører.Grunnen til optimismen er selvfølgelig oljeprisen, og konsekvensen kalles Statfjord Senfase, en plan om å gå over fra olje til gass og gi plattformen 15 nye år. Lunde utdyper:Først en opplysning: I Texas pumper de opp olje. I Nordsjøen er det trykket i reservoaret som presser oljen opp. OK, hittil er 60 prosent av oljen tatt opp. Målet er 68. Det er et fantastisk tall, men vi klarer det fordi vi er verdensledende på lete— og boreteknologi. Husk: Alle lette operasjoner er gjort, de store feltene er trolig funnet. Nå gjenstår det vanskelige, den siste oljen i de små lommene, så dypt ned at trykket og varmen er høy, vi borer gjerne brønner med 10000 meter lange rør. Både horisontalt og vertikalt. Slik dekker vi større områder enn før, sier han.Man borer alltid på de største ressursene først. For femten år siden boret man ikke i felt på mindre enn 100 millioner fat olje. Med dagens oljepriser og reduksjon i antall funn, er 25 millioner fat nok. Nesten hver en liten lomme betyr inntekter. Lunde ser ned på en konfekteske på bordet, så fortsetter han:Men når olje tas opp, minsker trykket. Lenge har vi injisert vann og gass for å holde trykket oppe og presse oljen opp. Nå skal vi senke trykket og ta opp gassen.Geir Gjervan supplerer: Tenk på champagneflasken hvor gassen er oppløst i væsken under trykk. Når du åpner korken, minsker trykket og gassen frigjøres fra væsken. Det samme skal vi gjøre, sier han, og bruker enda et bilde: «Vi skal bygge om en sliten Mercedes fra 1982 til en 2008-modell, mens vi kjører med passasjerene i. Pris: 16 milliarder kroner.»

Stolt.

Tenk, kjempen vaklet, Statoil reduserte bemanningen, og nå får han altså en helt ny dress. Jeg nevner dette til en bekjent i Norsk Hydro. Han flirer spydig: «Statoil går etter restene. Hydro går fortsatt etter de store pengene». Vel, den som ler sist, ler best.Jeg er så stolt over det vi får til, sier plattformsjefen, og åpner konfektesken: Konfekt? Jeg er så svak for konfekt.

Hjem.

I kantina får vi entrecote, is, varm eplekake, wienerbrød og gratis brus! Maten er så god at flyvertinner kan avsløre en Nordsjøarbeider på kroppsformen. Tidene har forandret seg i Nordsjøen. Streitingene fra NTNU har gjort sitt inntog, de blir med på spinningtimene, og de tar sjelden en sigg med sluskene på røykerommet, nei, bebrillede akademikere leser avis. Sluskene, de som gjør grovarbeidet, røyker og ler og forteller historier.En forteller om ham som jobbet innendørs, og aldri gikk ut i løpet av de 14 dagene. Slik glemte han hvilken måned det var. Men det ble verre. På grunn av det konstant rufsete været, visste han aldri om det var vår, sommer eller høst.En annen sier vi burde opplevd lørdagen. Da møtes man i baren og bestiller Clausthaler. Selv med alkoholforbud, føler de seg beruset og glade av en alkoholfri øl. Jeg spør om ekteskap ryker siden mannen er så mye borte: «Ekteskap varer fordi vi ikke ser hverandre så mye. Tenk så glade vi blir når vi ser hverandre!»Geir og plattformsjefen fører meg til laboratorietekniker Torhild Bauer Rød. Få har sett utviklingen tydeligere enn henne Tre ganger daglig tester hun kvaliteten på oljen, hvor mye olje det er i utslippsvannet og hvor mye vann det er oljen. Før var det ren olje. Nå er det 90 prosent vann. «Men nå har jeg ikke tid til prat, jeg tripper, jeg skal hjem.»Vi går i samlet tropp til prosesstekniker Lillian Bleie (26). Hun trives så godt «ute» at hun savner plattformen når hun er «på land». Jobben består i å overvåke kraner og pakninger, rør og ventiler.Jeg elsker dette! Som jente må jeg hele tiden bevise at jeg kan jobben. Men jeg liker den utfordringen, sier hun.På pulten hennes henger bilder av Liverpool og rockerne Mötley Crue. Når hun har fri, river noen ned bildene, men hun gir aldri opp: Hun printer ut nye og henger dem opp. Det eneste hun misliker er skitten fra oljen. Med overgang til gass går Lillian lyse tider i møte. Fra vinduet ser jeg plattformer på rekke og rad i havet, to norske og fem britiske. Lysene og gassflammen gjør at de ser ut som gull. Vel bidrar Norge som verdens tredje største oljeeksportør til enorme CO2-utslipp og global oppvarming, men nå nyter jeg synet av dem. Men de ser også rare ut, som altfor lange menn som forsøker å danse.En uflyttbar plattform er svært umoderne. Den nye mote er undervannsanlegg og flyttbare installasjoner. Men har man først investert i én, må man bruke den. Plattformsjefen og Gjervan fører meg videre til boreanlegget.

1100 milliarder.

Hvordan går det her? Spør Lunde.Vi har et problem. Røret har satt seg fast 4700 meter under oss, og vi er bare 30 meter unna der vi skal. Nå må vi fiske det opp og begynne på nytt, sier borer Johnny Tveit. Trolig blir de én uke forsinket. Jeg spør hvor mange millioner som går tapt. De bare flirer.En borebrønn koster 50-100 millioner. En letebrønn koster mer. Men karene har selvtillit nok til å miste én uke. Ikke noe annet felt på norsk sokkel har bidratt mer til statskassen. Statfjord B-investeringen var på 10,6 milliarder, og Statfjordfeltet har nå tjent inn over 1100 milliarder.Oljeleting er billig i Norge. Selskap betaler ikke for lisensene, og de trekker fra utgifter til leting på skatten. Men når produksjonen starter, må selskapene betale 78 prosent skatt til staten. Det skremmer ingen så lenge oljeprisen er høy.Men var det dumt å ta opp oljen mens prisene var lave? Den voksende Peak oil-bevegelsen mener det. Økonomene på 1990-tallet tenkte annerledes. De fryktet at prisen skulle falle ytterligere og ønsket mer produksjon. Gjort er gjort, og spist er spist.Ja, dere får fiske opp rørene, da, sier plattformsjefen, og fortsetter ferden.

Lite folk.

Det rare er at vi knapt ser folk. Selv ikke i anlegget der gass og vann skilles fra oljen. Jeg spør plattformsjefen om hvor alle er. Han ler. Grunnbemanningen er 30-35 personer på drift og vedlikehold. Vi klarer å være effektive og samtidig drive sikkert, sier han, og forteller om den enorme omstillingen.Kuttet ikke dere 200 millioner? Spør Gjervan. Lunde smiler: «Nei. 693 millioner!» Han gjentar: «693 millioner.»Imponerende! Sier Gjervan.I 2001 var driftskostnadene på Statfjord-feltet 2,7 milliarder årlig. De dårlige tidene fikk Statoil til å kreve kutt på 693 millioner årlig. Ett år før tiden nådde Statoil målet. 220 personer av totalt 700 har blitt omplassert. Ifølge HMS-rapporter opplevde mange omstillingen som tung. Og når Gjervan går på do, sniker jeg til meg et par spørsmål. Men de ansatte skryter av Statoil. Det var ille, men optimismen er tilbake. Lunde: «Men nå skal vi ikke være for tøffe i trynet. Tyner vi bemanningen for langt, truer vi sikkerheten. For oss er tre ting viktig: Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet.»Og olje og gass?Hehe, ja produksjonen går for fullt, døgnet rundt, 365 dager i året. Men null skader er målet.Hvor mange skader er det årlig?Dessverre mange de to siste årene. Vi jobber i motbakke. Hvorfor? Høyt energinivå og en del urutinert personell. Men det har heldigvis ikke vært alvorlige ulykker, nesten bare småskader. Tallet er høyt fordi vi rapporterer alt. Overtråkk? Vi rapporterer. Men gjennom Kollegaprogrammet for bedre sikkerhet ønsker vi å bygge barrièrer mot ulykker, sier han.Omtankeprogrammet blir vist i praksis dagen etter, av den nye plattformsjefen som er kommet på vakt, Eirik Farestveit. Han krever at vi skal holde i rekkverket når vi går trapper, så tar han oss med til en snekker.Hvordan kan du skade deg mens du snekrer i lugaren? Spør plattformsjefen.Eeh, jeg vet ikke. Kan du skjære deg på noe?Tja, det er noen skarpe kanter.Hvordan kan du unngå å skjære deg? Du bruker Kevlarhansker, ikke sant? Snekkeren nikker og ser litt usikker på oppbudet: en plattformsjef, Gjervan og to fra A-magasinet. Så klapper plattformsjefen snekkeren på hodet og bekrefter at capn har forsterkning i tilfelle fallende gjenstander.Etterpå sier han: Dette kaller vi en åpen sikkerhetssamtale (ÅSS). Før kjeftet vi og sa BRUK HANSKER! Nå spør vi åpent. Trikset er bevisstgjøring og omtanke. Men jeg stilte spørsmål feil, jeg skulle spurt «Hvordan kan du skade deg i denne arbeidsoperasjonen». På et ledermøte rett etterpå kjører Farestveit mulitmediashow, det gjelder en hendelse på en annen plattform der en mann brøt ALLE Statoils sikkerhetsregler, han skled og fikk skrubbsår på leggene. De andre lederne nikker og noterer: Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet.

Olje er penger.

I TV-rommet møter Gjervan og jeg boreleder Terje Lund (62), som får gullklokka i juni. Lund har et ritual hver gang han åpner en ny brønn: Å fortelle høyt hvor mye olje de skal få opp og hvor mye inntekter det gir. Det er bra for gutsen. Han liker også å si det til venner hjemme.Å studere seismiske logger over olje og gass på havbunnen er som å se penger renne inn i banken. Men det er litt rart å se hvor lite olje vi tar opp nå. Jeg husker tiden da oljen bare rant inn. Nå er det nesten bare vann. Men det er fantastisk å oppleve ny satsing på Nordsjøen. Det er som om eventyret aldri tar slutt, sier han. Jeg spør boresjefen hva som har forandret seg mest på de 25 årene her.Arbeiderne. Det var mer Texas før, flere originaler, flere som hadde jobbet på sjøen. Nå er det mer utdannede fagfolk. Men den største forandringen går på sikkerhet. Før tøyet vi strikken langt, og toppsjefer ba oss prøve, selv om det ikke var tilrådelig. Nå følger vi boka.På TV diskuterer politikere ironisk nok bensinprisen. Terje Lund sier «TV-debatter forandrer seg aldri», så legger han seg.

Tause om gass.

Det slår meg at selv om gass er fremtiden, snakker ingen om den. Gassen er bare noe som skilles ut i prosessanlegget og skipes vekk. På direkte spørsmål snakker sjefene optimistisk om gass. Etter noen sekunders gassprat, glir samtalen ubevisst over på olje, deretter sikkerhet og HMS. En arbeider nevner at det blir fint å slippe all skitten fra oljen, gassanlegg er rene anlegg. En annen sier at gass er mer usikkert enn olje, han sikter til nestenulykken på Snorre. Men stort sett er de tause. Det er vanskelig å brenne for noe som er usynlig.Plattformsjefen sitter på kontoret. Da vi spør om prisforskjellen på olje og gass kommer et nesten trist drag over hans ansikt. Han regner på en kalkulator: En kubikk gass gir to kroner. En kubikk olje gir etter dagens kurser 2400 kroner.Ja, det er olja som gir inntektene, sier han melankolsk, det er jo det.Han legger raskt til: «Men det er ikke sammenlignbart, for gassvolumet er ekstremt mye større». Mens dette skrives spås det at et fat olje kan koster 120 dollar hvis Irans oljeeksport blokkeres av krig. Hydro, Statoil og AS Norge tjener ufattelige summer, fattige land blir fattigere, fallende oljeressurser gjør at kjernekraft diskuteres, Siv Jensen og Fr.P suser mot regjering med argumenter om at vi bør bruke mer oljekroner, Petroliumstilsynet konkluderer i årsrapporten at sikkerheten på norsk sokkel er for dårlig, og en doktoravhandling sier det er mye mer olje å hente i Nordsjøen.Oljesagaen fortsetter. For ikke å glemme gassen.