Manon i Operaen: Bare dansen skaper magi
Manon sår tvil om klassisk ballett er egnet til komplekse historiefortellinger
Gjennom 3 akter og 7 scener følger vi en ung kvinnes fall gjennom klassene i 1700-tallets Frankrike. Her er arrangert ekteskap, umulig kjærlighet, makt— og pengespill og kamper på liv og død.
Denne oppsetningen av Manon preges av en Opera som briljerer med ny tekstilprinter: Ifølge Operaens nettside har kostymeavdelingen boltret seg med 50 ulike mønstre og ca. to kilometer med stoff til denne begivenheten.
Det merkes godt. De fleste kostymene har en enorm mønsterrikdom. Selv tiggerne er utstyrt med avanserte trykk i sine klær. Scenen bugner av farger, og publikum får virkelig et inntrykk av hva slags ressurser Operaen forvalter.
Balletten er et standardverk som forvaltes med omhu av Sir MacMillans enke, og det nye scenebildet har vært fulgt opp av arvingens utsendte. Kravene til danserne er også strenge. De skal kunne beherske og fortolke krevende koreografi som ikke har endret seg i selve trinnvokabularet på 41 år.
Andrea Bocelli blekner mot Jonas Kaufmanns Puccini. Les anmeldelsen her:
Kraftfull Kaufmann, blek Bocelli
Tar seg opp
Bare i første akt skal heltinnen Manon gå fra å være på vei til kloster, før hun forelsker seg og kaster seg i armene og sengen til en ung student. Deretter blir hun giftet bort til en mann som forfører henne ved hjelp av en overjordisk vakker kåpe.
Det sistnevnte er blitt kritisert før – at Manon så lett lar seg lokke av jordisk gods – men i min opplevelse med denne rollebesetningen var det vanskeligere å forstå hvorfor hun så raskt henga seg til Des Grieux. Osiel Gouneo er utvilsomt en sterk danser til denne rollen.
Des Grieux er en smilende lykkelig forelsket yngling – men lettheten i uttrykket hans står ikke i forhold til hans elskerinnes situasjon eller det umulige i det de kaster seg ut i. Melissa Hough som Manon har jeg lettere for å følge – og samspillet dem imellom tar seg kraftig opp i løpet av forestillingen.
Likevel er det en nesten umulig oppgave solistene har: Hvordan gjøre troverdig sprengstoffet som skal føre til undergang før kvelden er over – og hvordan få det til når så mye konkurrerer om oppmerksomheten?
Det er mange sterke enkeltscener. Pas de deux’ene (duettene) er berømte med god grunn, og den har også andre scener som står ut av helheten som eksempler på hvorfor MacMillan ble slik en anerkjent koreograf.
«Kommentarfeltet» viser operaens mulighet til å parodiere, sprudle og forsterke tekst. Men som meningsytring kunne den vært krassere.Les anmeldeslen her:
Operaen «Kommentarfeltet» kunne vært krassere
Spennende detaljer
Bevegelsesvokabularet har mange spennende detaljer. Det kan ikke beskrives som spesielt organisk, men har noen finurligheter og overraskelser som er frydefulle. Både i trio, duett og gruppeformat løfter mange grep frem det dramatiske.
Det kan innvendes at sjangeren ber om sjablonger, klassisk ballett er tross alt en stil som først og fremst er skapt for å formidle eventyr. Men Manon synes å ha ambisjoner om mer, og den er tross alt ikke skapt på 1800-tallet.
Jeg moret meg under en nokså kjent scene med fylledans og flere underholdende smådanser. Disse lå likevel så langt unna den tragiske og forsøksvis realistiske hovedhistorien at det var problematisk å holde sammen stykket som ett uttrykk.
Ballettens magi ligger først og fremst i de enkelte magiske øyeblikkene av utsøkt dans – ikke i evnen til å bære en kompleks fortelling.
Anmelderfakta:
Hva: Ballett
Tittel: Manon
Koreografi: Sir Kenneth MacMillan
Musikk: Jules Massenet, arr. Martin Yates
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Kostyme: Ingrid Nylander
Lysdesign: Kristin Bredal
Nasjonalballetten med Melissa Hough, Osiel Gouneo, Lucas Lima og Grete Sofie Borud Nybakken i sentrale roller
Hvor: Den Norske Opera
Info: Dramatisk ballett fra 1974, med handling fra 1700-tallets Frankrike. Royal Ballets "kronjuvel" i ny drakt på Operaen for første gang.
