Naivt og uansvarlig å tro at vi er «milevis unna svenske tilstander»

La oss snakke om fakta og ikke bagatellisere kriminalitetsbildet i Norge.

Kripos meldte nylig at det er rundt 100 kriminelle nettverk i Norge, og at politiet bare har kapasitet til å gå etter 40 av dem. De sier også at svenske nettverk har fått fotfeste i nesten alle norske politidistrikter.

I en så alvorlig situasjon er det naivt og uansvarlig av lokalpolitikerne Farukh Qureshi (Ap) og Mudassar Mehmood (Ap) å fortsette å tåkelegge kriminalitetsbildet (Aftenposten 7. november). Særlig når artikkelen de kritiserer, nettopp pekte på tåkeleggingen som et problem.

Spaltist Kjetil Rolness skrev nemlig: «Hvorfor har 86 prosent av kriminelle gjengangere under 18 år i Oslo innvandringsbakgrunn? Når de utgjør bare en tredjedel av barnebefolkningen?»

Dette er fakta vi må forholde oss til og ikke bortforklare med henvisning til sosioøkonomiske utfordringer. I min tidligere bydel, Søndre Nordstrand i Oslo, er det ni fritids- og aktivitetstilbud for aldersgruppen 7–25 år. Likevel øker kriminaliteten blant de unge, og stadig yngre blir rekruttert av gjengene. Trangboddheten er også større på Ensjø enn på Mortensrud. Likevel er det mer kriminalitet på Mortensrud.

Tveitagjengen

Det er en avsporing å bruke fattigdom som en forklaring på at man velger kriminelle karrierer. De fleste fattige barn blir ikke kriminelle, og det var mer fattigdom i Norge før.

Det er også kunnskapsløst å sammenligne med Tveitagjengen for flere tiår siden. Den besto av cirka 50 medlemmer og var opptatt av vinningskriminalitet. De var langt fra så voldelig som det vi ser når. De brukte ikke machete, og de hadde respekt for politiet.

Dagens gjenger er langt bedre organisert og har ingen skrupler mot å rekruttere svært unge gutter. På enkelte slåsskamper kan ungdomsgjenger på 50–100 stykker delta, og noen ganger kan de også utøve vold mot politiet.

Ingen er tjent med å unnskylde

Vi må aldri godta at rasisme, trangboddhet eller fattigdom skal unnskylde hvorfor folk blir kriminelle. Vi kan ikke alltid klandre storsamfunnet for at barn og unge blir rekruttert til kriminalitet. Selvsagt skal samfunnet stille opp, og vi må satse på velferdstilbud. Men vi har også brukt titalls millioner på områdesatsinger uten særlige resultater.

Dette er ikke tiden for diskusjoner om hvem som snakker «om», og hvem som snakker «med», utsatte barn og unge. Dette er heller ikke tiden for noen konkurranse i hvem som gjør mest og minst, slik Memood og Quiresh legger opp til.

Det vi trenger, en mer kunnskap og bedre politikk for å bekjempe en ungdomskriminalitet som er i ferd med å komme ut av kontroll.