En finans- og klimapolitikk som spenner bein på seg selv
Å avvikle CO₂-kompensasjon er en politikk for tapte arbeidsplasser og økte globale utslipp. Til gjengjeld ville jubelen stått i taket i Moskva og Beijing.
Vi har verdens reneste industri som produserer varer verden trenger, med betydelig lavere utslipp enn hos våre konkurrenter. Derfor er det merkverdig at syv medlemmer av rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser skriver i Aftenposten at CO₂-kompensasjonsordningen må avvikles.
La oss spole litt tilbake.
Halvert utslippene
Siden 1990 har Norge lykkes uvanlig godt med industripolitikken. Industrien har nesten halvert utslippene, mens verdiskapingen og eksporten har økt kraftig.
Energiintensiteten (energibruk pr. produsert enhet i kroner) ble redusert med 34 prosent fra 1990 til 2018. Utslippsintensiteten (klimautslipp pr. million kroner bruttoprodukt i faste 2015-priser) er kraftig redusert. I sum betyr det at verdiskapingen går opp, energibruken er effektiv, og utslippene går ned.
Siden 1990 har Norge lykkes uvanlig godt med industripolitikken
Slettes ikke verst.
Men så kommer CO₂-kvotesystemet og utenlandskablene. Nesten hele den kraftforedlende industrien er i kvotepliktig sektor og må derfor ha CO₂-kvoter på egne utslipp. Men det mange ikke vet, er at industrien rammes dobbelt av økte CO₂-priser.
Økte CO₂-kvotepriser på europeisk kull- og gasskraft øker strømprisene i Europa. Og gjennom utenlandskablene øker kraftprisene for norsk industri, selv om vi er mer enn selvforsynt med utslippsfri vann- og vindkraft. Det gjør at norsk industri må betale for utslipp den ikke har.
Et åpenbart selvmål
Etter innføringen av kvotesystemet er store deler av europeisk industri blitt utkonkurrert av land med høye utslipp og svak klimapolitikk. Da forsvinner arbeidsplassene, mens utslippene går opp. Et åpenbart selvmål. Derfor er det innført CO₂-kompensasjon, som delvis kompenserer for økningen i kraftprisene når CO₂-kvoteprisen øker.
De syv økonomene viser til at kostnadene for CO₂-kompensasjonen øker. Det de glemmer å nevne, er at det offentliges inntekter øker mer. Staten har inntekter fra salg av klimakvoter samt økt skatt og utbytte fra kraftsektoren.
En analyse fra Oslo Economics viser at CO₂-kompensasjon frem mot 2030 koster bare en sjettedel av offentlig sektors samlede inntekter fra kvotesystemet.
Helt irrelevant
Økonomene mener at ordningen er rausere enn i andre land. Realiteten er at nesten alle industriland i EU har CO₂-kompensasjon, og ledende industriland som Tyskland og Frankrike har en betydelig bedre CO₂-kompensasjon enn Norge. At land uten industri ikke har CO₂-kompensasjon, er helt irrelevant for Norges del.
Økonomene mener at CO₂-kompensasjon bidrar til økt kraftforbruk. I realiteten er bedrifter som mottar CO₂-kompensasjon, pålagt standarder for energieffektivisering som skjerpes jevnlig. Norsk industri er svært energieffektiv, og forbruket av strøm i industrien er nesten det samme i dag som i 1990.
Vi har aldri avvist at det kan stilles flere krav i ordningen, men å avvikle ordningen helt er en politikk for tapte arbeidsplasser og økte globale utslipp.
Cay Nordhaug er arbeidsutvalgsmedlem i IE&FLT. IE&FLT er et midlertidig navn på det nye storforbundet i LO med 80.000 medlemmer som er en sammenslåing av Industri Energi og Forbundet for Ledelse og Teknikk.
