Ikke min feminisme

En feminisme som ikke tåler annet enn seg selv står i fare for å bli arrogant, imperialistisk og irrelevant.

Hundre år etter at norske kvinner fikk stemmerett er norsk kvinnekamp redusert til å tvinge vår definisjon av frihet på andre. Iveren etter å redde muslimske kvinner fra den muslimske mannen kan ses på som et uttrykk for at vi nå tror vi har vunnet kampen her hjemme og er klare til å eksportere vår kvinnekamp til verden. Med dette har en av imperialismens grunntanker, den hvite manns byrde, funnet sin plass i vestlig feminisme.Vi har nådd langt på felt som utdannelse, retten til å bestemme over egen kropp og arbeidsliv. Men vi har langt igjen til full likestilling mellom kjønnene. Dette blir sjelden trukket frem. I tillegg overser man sosioøkonomiske faktorer, som er like viktige i å begrense kvinners liv. Slik blir feminisme et nyttig verktøy for å nå andre mål.

Avledningsmanøver

Kvinners stilling og klesdrakt er i lang tid blitt effektivt brukt som bevis for "den brune mannens" usiviliserte natur. Samtidig som suffragette-bevegelsen i England ble bekjempet, begrunnet britene invasjon av Egypt i 1881 med behovet for å redde egyptiske kvinner fra undertrykkelse. Amerikanske og europeiske feminister gjorde den burkakledde kvinnen i Afghanistan til selve symbolet på universell kvinnekamp, og med bakgrunn i dette ble invasjonen i 2001 støttet.

I et kriserammet Europa blir den muslimske kvinnen brukt til å vise alt som er feil med innvandring og innvandrernes manglende vilje til integrering. Strukturell fattigdom og diskriminering blir ignorert. Både i krigen mot terror og trafficking blir sivile drept og retten til å krysse landegrenser innskrenket i kvinnens navn. Vi må beskyttes for den "andre": det være seg fra muslimske menn eller østeuropeiske smuglere. Når neokonservative i USA og høyrepopulister i Europa uttrykker bekymring for muslimske kvinners rettigheter, burde vi spørre oss hvem sin kamp vi kjemper.

Ekskluderende feminisme

Hijabdebatten er et typisk eksempel på redningsaksjoner av den "brune kvinnen". Det er problematisk at de som kjempet for retten til å bestemme over egen kropp, nå vil fortelle andre kvinner hva de skal gjøre med sin. Debatten har også bidratt til å skape et bilde av den norsk-muslimske kvinnen som et offer, som er hjernevasket eller for dum til å forstå at hun er undertrykket. Dette synet er i sterk kontrast med statistikk som viser at norsk-muslimske kvinner representerer noen av de mest ressurssterke individene vi har i utdanning og arbeidsliv.

På parolemøte for 8. mars-markering i Oslo ble det fremmet forslag om parolen "Legg Pro-senteret ned". Når klesdrakt og yrke blir en faktor for deltagelse, skapes en ekskluderende feminisme. Hundreårsjubileet er en gyllen anledning til å diskutere og utfordre ideen om en universell feminisme på tvers av kulturelle, geografiske og religiøse grenser.