Kommentar

Kvinnene med fast plass i byrommet

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Cissi Klein (13) var en av mange norske jøder som ble deportert til Auschwitz under krigen. Der døde hun kort tid etter ankomst. Bronseskulpturen av den unge jenta står utenfor huset hennes i Trondheim. Kunstnere: Tore Bjørn Skjølsvik og Tone Løvseth Ek. Foto: MARTE AAS

Nesten til evig tid er skulpturer tildelt sin synlige teig i byrommet. Nå er alle kvinnene som har en slik fast plass samlet mellom to permer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På dronning Sonjas 80-årsdag ble Kirsten Kokkins skulptur av henne avduket i Slottsparken. Der sitter dronningen i fjellutstyr på en stor sten og skuer utover sitt dronningrike. Hun er den 74. kvinnen i vårt lands historie som har fått sitt monument i det offentlige rom.

Viser kvinners bidrag til samfunnet

Menn er det mer enn nok av, men Hilde Herming og Nora Ceciliedatter Nerdrum fikk den fabelaktige ideen å dokumentere samtlige kvinner som er satt på sokkel her på berget. Drøyt 80 registrerte skulpturer og monumenter over 73 kvinner er det blitt. Samlet blir dette et slags kollektivt gruppeportrett over norske kvinners bidrag til samfunnsbygging, demokratisering og verdiskapning.

Slik peker de ut over seg selv: «...på store samfunnsmessige fremskritt innenfor arbeid, skole og helse, som nødvendigvis har krevet deltagelse fra mange flere. På denne måten er det grunn til å tro at disse statuene og minnesmerkene har en demokratiserende innvirkning på hele den nasjonale minnekulturen.», skriver kulturhistoriker Helge Jordheim i bokens mest perspektivrike essay.

Amanda Sofie Stangeland har visstnok vært inspirasjonskilden til låten «Amanda fra Haugesund» og Amandaprisstatuetten. Kunstner: Kristian Kvakland. Foto: MARTE AAS

Kjempet en kamp for hverdagsmenneskene

Resultatet av denne dokumentasjonen er mye mer spennende enn en samling skulpturer skulle tilsi. For dette er også historien om hvem som gis den ære det er å bli udødeliggjort i bronse og annet håndfast materiale. Og hvilken tydelig forskjell det er på menn og kvinner - også på dette området.

For gjennom historien har menn hatt tydelige og konkrete roller som nasjonsbyggere. De har gjerne vært menn med formell makt. Kvinnene som er blitt funnet verdige et minnesmerke, har vært aktive på andre arenaer. Ofte jobbet de med lange, sosiale prosesser og reformer som gjorde samfunnet til et bedre sted for hverdagsmenneskene, er en av tesene bokens redaktør har fått bekreftet.

Derfor domineres listen av navn som trygderettsforkjemperen Aaslaug Aasland, arbeideraktivisten Fernanda Nissen, kvinnesakspionerene Aasta Hansteen og Betzy Kjelsberg, helseopplyseren Elise Ottesen-Jensen og skolemennesket Anna Sethne.

Grete Waitz er en av de berømte norske idrettsheltene som har blitt foreviget på egen sokkel. Denne står utenfor Bislett stadion. Kunstner: Nils Aas. Foto: MARTE AAS

Posisjon kontra egen innsats

For å spissformulere det:

Der menn ofte er plassert på sokkel i kraft av sin posisjon, står kvinnene der grunnet sin egen innsats. Derfor er det mulig å påstå at mange av de hedrede kvinnene er mer betydelige skikkelser enn mennene. Kvaliteten er rett og slett bedre.

Så viser bokens dokumentasjon også likheter: Store kunstnere (som Camilla Collett (hele tre statuer), Kirsten Flagstad og Aud Schønemann) og berømte idrettshelter (Grete Waitz, Sonja Henie og Laila Schou Nilsen) finnes det mange av på begge sider av kjønnsskillet.

Men igjen blir det et skille ved at på kvinnesiden er det en overvekt av kvinner som har vært viktige for lokalmiljøet i sin tid.

Hverdagsheltinner som er blitt legender: Amanda Sofie Stangeland (Amanda fra Haugesund), Kristofine Bolt (fiskehandlersken Fea i Sandefjord) og Jacobine Wilhelmsen (fergekvinnen ved Drøbaksundet) er blant flere eksempler.

Det er et talende trekk at når hverdagsmennesker skal hedres, ja, da er kvinnene med.

Representerer nasjonens kollektive minne

«Et minnesmerke er ikke noe naturlig eller selvfølgelig; tvert imot, det er et resultat av helhjertet innsats,» heter det i boken.

For det er et tankevekkende trekk at nesten samtlige kvinneminnesmerker (og svært mange av de mannlige) er et resultat av begeistrede ildsjeler eller organiserte private initiativ. Det finnes ingen helhetlig offentlig «styring» med dette. Enhver som eier noen kvadratmeter grunn kan si ja til en statue der. Til med på noen av hovedstadens mest sentrale steder gjør dette seg gjeldende.

Det er noe flott over slikt, men borger også for en viss tilfeldighet både i hvem som hedres og minnesmerkenes kvalitet.

Tross dette blir mange av dem både landemerker og møtesteder. De representerer nasjonens kollektive minne. Deres funksjon er jo å skape varighet. Skulpturer er dessuten den kunstform som blir sett av flest mennesker - hver eneste dag.

«Når de først står der, har minnesmerker en helt egen selvfølgelighet», skriver Helge Jordheim.

Byrommets mest varige beboer

Også derfor representerer boken «Fast plass. Norske kvinner på sokkel» et strålende initiativ. Forfatter og idehistoriker Kristin Brandsegg Johansen har skrevet gode og poengterte introduksjoner til de 73 kvinnene vi møter: Hvem var de, hvem reiste dem et minnesmerke og hvorfor, mens Marte Aas har fotografert dem. Fotodokumentasjonen - som ifølge forlaget også har «kunstneriske ambisjoner» - er bokens mest diskutable del. Noen av bildene står flott mellom to permer, mens andre blir for grumsete og fotografisk svake.

Skulpturene vi møblerer byrommene med er nasjonal identitetsbygging der statuer er byrommets mest varige beboere. Det inspirerer til å ta med seg en av Helge Jordheims problemstillinger videre:

«Hva betyr det for dannelsen av vår kollektive hukommelse at det store gross av statuer som er reist for å minne oss - det kollektive, nasjonale eller lokale vi - om vår egen fortid, er framstillinger av menn?»

Les mer om

  1. Laila Schou Nilsen
  2. Betzy Kjelsberg
  3. Elise Ottesen-Jensen
  4. Grete Waitz
  5. Sonja Henie
  6. Camilla Collett
  7. Aasta Hansteen

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Statuekommisjon» er en elendig idé

  2. KOMMENTAR

    Politikeren Jens Evensen får egen statue i hovedstaden. Er det riktig?

  3. KOMMENTAR

    Stanghelle: «Hun var nesten lagt for hat av samfunnseliten, men ble monarkiets redningskvinne.»

  4. VERDEN

    «Jeg er villig til å dø». Aktivistene har tatt til våpen og gir seg ikke før statuen er revet.

  5. A-MAGASINET

    Marianne Heske: – Det er klart vi var overklasse. Uten at jeg tenker på det selv, kan jeg omgås alt fra dronning Sonja til indiske tiggere

  6. KULTUR

    Bli med til Helene Uri og Hilde Østbys litterære Oslo