Jeg kjeder meg til døde på skolen

Jeg var sikker på at jeg hadde ADHD. Problemet var et helt annet.

Jeg rister konstant på benet og stirrer stadig mot klokken mens læreren går gjennom ting på tavlen. Jeg fikler med mobilen, jeg fikler med ringen i hånden og jeg vrir meg i stolen. Dette skjer hver eneste dag. En god stund trodde jeg at jeg hadde ADHD. Jeg var den mest ukonsentrerte i klasserommet, hadde høyt fravær, fiklet alltid med noe, gjorde aldri lekser, skrev innleveringene kvelden før fristen og øvde til prøvene dagen før. Motivasjonen min lå på null. Derfor dro jeg til fastlegen min slik at hun kunne henvise meg til en spesialist.

Vondt i hodet

Jeg hadde ikke ADHD. Det kom som et sjokk. Hva var galt med meg? Hvorfor var jeg ikke som alle de andre elevene i klasserommet? Det er først nå, etter nesten to år på videregående skole, at jeg har funnet ut av hva som virkelig er problemet. Jeg kjeder meg til døde på skolen. Kun det er grunnen til mine konsentrasjonsvansker.

Fraværet mitt er høyt fordi det er fysisk umulig for meg å være på skolen når jeg har fått nok en dag. Jeg får vondt i hodet, blir depressiv og rastløs. Da er det bedre å dra hjem for å få gjort noe konstruktivt. Det læreren bruker tre uker på å lære bort, kan jeg fint lære meg på én kveld.

Eplekjekk og arrogant?

De rundt meg tror at alt går på skinner for meg. Slik er det absolutt ikke. De siste årene på skolebenken har vært et ork. Ikke fordi jeg ikke vil — jeg har full realfagsfordypning og drømmer om NTNU og ingeniørstudier - men rett og slett fordi det er helt umulig for meg å gjøre det skolen ber meg om pr. dags dato. Jeg møter ikke utfordringer, og dermed utvikler jeg meg ikke. Karakterene mine var tidligere på topp. Ikke overraskende har de nå begynt å dale. De er ikke dårlige, men de er ikke plettfrie, noe de kunne ha vært. Det høres kanskje latterlig ut, men jeg skylder på det norske skolesystemet.

Jeg har aldri vært spesielt betatt av høyresiden i norsk politikk, men det er én ting jeg må si meg enig i: Det norske skolesystemet fokuserer altfor mye på de svake elevene. De som gir blanke i skolen. De som er mer opptatt av å feste istedenfor å gjøre leksene sine. Og de som virkelig gir alt, men ikke klarer å gjøre det bra på skolen. Alt skal tilpasses disse elevene. Nå er det mulig jeg blir oppfattet som eplekjekk og arrogant, men det er ikke meningen i det hele tatt. Sannheten er at jeg er lei av å tie i et forsøk på ikke å virke for selvsikker.

Det er klart at de svake må få tilpasning for ikke å falle ut, men tenk på alt det talentet som går tapt fordi norske skoler er for opptatt med å passe på dem som har glemt pensumet fra barneskolen! De flinke elevene blir glemt. De som kan det de burde kunne og litt mer. Disse elevene trenger også tilpasning. Det er like demotiverende for disse elevene å komme til skolen hver dag, som det er for de svake elevene.

Skal helst holde munn

Jeg vet at det er mange elever der ute som går gjennom det samme som meg, men de tør sannsynligvis ikke å si noe fordi de er redde for å bli oppfattet som høye på pæra. Og det norske samfunnet i dag er dessverre slik. Er du dårlig, kan du rope høyt og tydelig om hjelp, men er du god, skal du helst holde munn og trekke deg tilbake. Og ja - jeg innrømmer det, jeg har gitt etter for denne tankegangen. Det er blant annet derfor jeg velger å skrive under anonymt navn.

Dette innlegget er et desperat forsøk fra en sliten skoleelev på å vekke både politikere og norske skoler. Ikke oppfatt meg som overlegen, prøv å forstå. Noe må gjøres. Ufattelig mye talent og ressurser for samfunnet går tapt. Norske skoler må ta seg sammen. Hvordan vet jeg ikke, det får være opp til politikerne å finne ut. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke klarer en eneste time til med grammatikkregler fra 5. klasse.

Les også:

Les også

- Etter ti års skolegang er det ikke glanshistoriene jeg sitter igjen med

Les også

Ikke vær så flink

Les også

- Skoleelever nektes å være effektive

Sliten Skoleelev (17)