Det skjærer i hjertet at noen skal ødelegge for alle
Men det ble fotballfest. Tross alt.
Kommentar: Det skjærer i hjertet at noen skal ødelegge for alle
Men det ble fotballfest. Tross alt.
Spillerne går mot tilskuerne på langsiden av kunstgressbanen på Mortensrud. De takker for støtten og takkes tilbake.
Jeg skulle så gjerne skrevet at det var øyeblikket som illustrerer fotballfesten. Men det kan jeg ikke.
Det skjærer i hjertet å se hvordan noen ødelegger for så mange. At idrettslag og ildsjeler som gjør alt for å lage noe fint, holdes igjen av folk som gir blaffen.
En fotballkamp mellom to amatørlag fra Oslo skal jo ikke trenge store politiressurser. Men det gjør den, på grunn av alle problemene i området rundt disse klubbene.
Samtidig viser øyeblikket etter kampen håpet. Her sto spillere og tilskuere som nektet å la seg trekke ned i sølen. Kampen ble fullført.
Dette var kampen som egentlig skulle blitt spilt på Strømmen. Politiet ba om at cupkampen mellom Klemetsrud fra 6. divisjon og Holmlia (4. divisjon) flyttes et godt stykke vekk fra byen. Slik skulle risikoen for uro og vold reduseres.
Politiet hadde fått bekymringsmeldinger. De gjaldt ikke spillere og trenere, men folk som kunne dukke opp på sidelinjen. Det har vært alvorlige konflikter mellom miljøer fra Mortensrud og Holmlia.
Men spillerne nektet å spille på Strømmen, og lokalbefolkningen mobiliserte. Engasjementet nyttet. Kampen ble likevel lagt til Mortensrud, men det ble laget en mer solid ramme rundt den.
Det ble nødvendig. For selv om kampen gikk rolig nok for seg, ble det ampert på sidelinjen. I pausen startet håndgemenget mellom to ungdomsgrupper fra hvert sitt område.
– Det ble utdelt noen slag, og det ble kastet stein. Politiet tok hånd om situasjonen og bortviste den ene grupperingen for å få kontroll på situasjonen, oppsummerer politiets innsatsleder på stedet.
Noen vil sikkert si: Hva var det jeg sa? Men så enkelt er det ikke.
Jeg har tenkt på spesielt ett ord de siste dagene: tillit. Jeg tenkte på det under kampen, og jeg tenkte på det da Sian (Stopp islamiseringen av Norge) fredag kom til Mortensrud.
«Skal de virkelig få komme hit og spre hatet sitt?» skrev en muslimsk venn til meg. Rett ved leilighetene der mange muslimer bor. Og like ved moskeen der det var fredagsbønn omtrent samtidig.
Sians leder kom ikke langt. Politiet må legge til rette for at ytringsfriheten kan utøves, men Lars Thorsen hadde kun fått lov til å dele ut brosjyrer. Det aksepterte han ikke. Da han forsøkte å brenne koranen, ble han stoppet.
På skolen like ved ble det tilbudt TV-spill og servert pizza. Idrettshallen åpnet dørene. Ildsjeler gjorde hva de kunne for å holde ungene unna markeringen.
Mortensrud er et sted fullt av sosiale problemer. Men det er også et sted fullt av folk som vil gjøre det til et godt sted å leve, et sted jeg hadde en fin oppvekst.
Hva er løsningen på problemene? De er ikke enkle, løsningen kan aldri skrives i entall. Men jeg er helt sikker på at idretten kan være en del av den.
Dette området trengte en fotballfest.
Søndag ettermiddag fastslo en av Klemetsruds ledere: Her handler det aller mest om å lykkes med arrangementet. Resultatet er underordnet. En horde av frivillige i gule vester ble satt i sving.
To timer før kampstart fant de første tilskuerne plass på den vesle tribunen. Ved siden av var det satt opp paller folk kunne stå på.
Først var det kamp mellom Klemetsrud og Holmlias tiåringer. De gikk ut på banen slik profesjonelle gjør, og alle fikk navnet sitt ropt opp over høyttaleranlegget. Tilskuerne klappet frem morgendagens lokale helter.
Klemetsruds tiåringer behandlet ballen som om de var flere år eldre. Tre av spillerne hadde 7-tallet på ryggen, Cristiano Ronaldos nummer.
Én på tribunen oppdaget at Adnan Haidar tuslet inn på kunstgresset. «Der er Haidar! Der er stjerna!» ropte han. Haidar er tidligere proffspiller og dette Klemetsrud-lagets største profil.
Så fullt som dette har det aldri vært langs sidelinjen! 600 tilskuere, anslo noen fra klubben. Det ga Klemetsrud energi. Laget hang godt med i 1. omgang.
Så skjedde det som ikke skulle skje. Dommeren blåste av omgangen, og spillerne forlot banen nede i hjørnet. I det samme hjørnet blusset det plutselig opp mellom to grupper av ungdommer.
Folk strømmet til, noen for å oppildne, andre for å roe ned. En klynge med sivilkledde politibetjenter vippet opp et hodeplagg som viste hvor de kom fra. Håndgemenget opphørte.
I skogen noen meter bak så jeg en liten jente som gråt. Hun sa til moren sin at hun ville hjem. Oppgittheten strømmet gjennom meg. Jeg har jo sett det før. Gode krefter prøver å skape noe bra, man håper at det skal gå fint, og så er det noen som må ødelegge.
Tidligere landslagsspiller Haitam Aleesami trener Holmlia. Han grep mikrofonen før 2. omgang begynte og sa:
«Jeg håper denne kampen blir en fin start for Søndre Nordstrand.»
Kampen fortsatte, men på parkeringsplassen rett bak var det fortsatt urolig mellom de samme gruppene. Politiet måtte legge én i bakken. Til slutt fikk de kontroll.
Det var trist å høre lyden av et sirklende politihelikopter på det som bare skulle være en fotballfest. Men fint å se spillerne prøve å spille som vanlig.
Etterpå takket én av spillerne politiet for hjelpen.
– Det er barn og unge til stede, og de får en helt annen opplevelse enn de hadde tenkt. Dette ødelegger for alle, sa politiets innsatsleder.
Men spillerne nektet å la alt bli ødelagt. Også flertallet av tilskuerne så videre på kampen.
Divisjonsforskjellen ble etter hvert åpenbar. Målene rant inn (5–0 til Holmlia). Men spillerne kjempet for noe mer. De kjempet for lokalsamfunnet
Nedturene vil fortsette å komme. De kriminelle gjengene forsvinner ikke. Men ildsjelenes innsats betyr noe. Uten dem er det bare å gi opp.
