A-magasinet

På hjul med Jens Stoltenberg i Brussel

BRUSSEL (Aftenposten): Vi forsøkte å henge på da Jens Stoltenberg snakket om hjemlengsel, prestasjonsangst og livet i Brussel.

Dressposen er lagt frem på det NATO-blå gulvteppet i generalsekretærens hjørnekontor. Den røde og svarte sykkeldrakten er trukket på, klikkskoene festet. Jens Stoltenberg (56) går til sitt lille tekjøkken for å fylle vannflasken.

— Nei, drikkevannet er her! En av Stoltenbergs rådgivere er raskt fremme og korrigerer da sjefen skrur på kranen.

Ni måneder etter at han tiltrådte som "Sec. Gen." er han fortsatt ikke helt inne i dagliglivet i Belgia og har ikke fått med seg at man her ikke drikker kranvann. Å gjøre dagligdagse ting som å gå på handletur, lage mat eller bli kjent i sin nye hjemby, får ikke plass i timeplanen til NATOs generalsekretær. Den er fylt av verdensproblemer.

Annerledes enn forventet

Aftenposten har fulgt Stoltenberg både på reiser og i NATO-hovedkvarteret i Brussel gjennom disse ni månedene. Det har handlet om krig og fred, Ukraina og Russland, militærøvelser og flyturer med F-16-eskorte. Men hvordan er egentlig livet som NATO-sjef i Brussel? Svaret har latt vente på seg.

— Jeg er tre steder: her på kontoret, i huset mitt, og så er jeg ved en park ved huset. Det er det jeg har gjort i Belgia, sier Stoltenberg.

Å sykle hjem fra jobb er det altfor sjelden anledning til, synes han. Men denne solfylte junidagen er det altså en åpning, og Aftenposten er med på slep. Klokken nærmer seg 18, og han signerer noen papirer før kofferten fylles med dokumenter. Både kofferten og dressposen legges i følgebilen.

— Livet i Brussel er annerledes enn jeg trodde, fordi det egentlig ikke er så mye liv i Brussel. Jeg hadde naive forestillinger om at jeg skulle oppdage bydeler, finne spennende parker og museer og se på alle de vakre stedene her. Når Ingrid blir ambassadør, har jeg ambisjon om å bli medfølgende ektefelle når hun skal representere. Det er iallfall et forsett, ler Stoltenberg.

Kona Ingrid Schulerud står foreløpig i glass og ramme på skrivebordet. Bak seg har han bilder av søsteren Nini, som døde for snart et år siden, og av foreldrene. Ungene har flyttet hjemmefra, men til høsten flytter altså kona til Brussel og blir Belgia-ambassadør.

- Vi kan se på sosiale medier at du tilbringer mange helger i Norge. Har du hjemlengsel?

— Jeg har det bra her, men jeg savner også Norge. Jeg savner menneskene, familien og vennene mine. Det vil jeg gjøre uansett hvor jeg er i verden. Og så er jeg veldig glad i norsk natur.

NATOs eget stammespråk

Dagliglivet er annerledes enn da Stoltenberg var toppolitiker og statsminister i Norge, selv om heller ikke det var A4. Enkle ting som å gå i butikken og lage mat, er det slutt på. Her blir alt servert. Han har folk som tar seg av alt praktisk. Reisene som statsminister var ofte dagsturer, her blir det mange netter på hotell. Sjargongen er også en helt annen.

— Se denne boken. Du må ha gått på stabsskole for virkelig å komme inn i alle forkortelsene.

Stoltenberg holder opp en svart bok på tykkelse med Bibelen, men i A4-format. Her er NATOs mange forkortelser listet opp. Ordet NATO er vi blitt vant til, men bare insidere tar I-VJTF (Interim-Very High Readiness Joint Task Force, midlertidig, hurtig reaksjonsstyrke). I NATO-hovedkvarteret i Brussel er det del av det daglige vokabularet.

— Noen forkortelser må man lære seg når man kommer på et nytt sted. Men hvis jeg bruker disse på en pressekonferanse, vil jeg lage et jernteppe mellom meg og folk. Så jeg har bestemt meg for ikke å snakke slik, ikke lære det stammespråket, sier Stoltenberg.

Vanskeligere å fleipe

Han reiser seg fra kontorstolen, stiller seg rak i ryggen med armene ned langs siden for å demonstrere en annen forskjell på livet da og nå.

— Da jeg som norsk politiker besøkte barnehager, satt jeg på små stoler, på sykehjem satt jeg i en sofa og snakket uformelt med gamle damer. Her er det kampfly, ubåter og stridsvogner. Du skal møte soldater som er stilt opp på geledd. De skal møte en sjef. Da kan du ikke fleipe. Det er flagg og trompeter og æresgarder som skal inspiseres.

— Når jeg kommer til Tyrkia, roper jeg merhaba asker (hallo soldat) når jeg kommer ut av flyet, og så roper soldatene merhaba asker tilbake.

Det har vært en unormalt normal dag på jobben, tapetsert med møter, de fleste for å planlegge Nato-øvelsen i Polen senere i uken. Stoltenbergs pressekontakt Trude Måseide, som før jobbet på Statsministerens kontor, passer tiden: "Sjef, nå må vi avslutte." Tiden er knapp.

To dager senere, iført nye, semskede boots, lander NATO-sjefen i helikopter på øvingsfeltet i Zagan i Polen, et sted som under den kalde krigen var et yndet øvingsområde for sovjetiske styrker. Dagens øvelse skal teste om NATO klarer å rykke ut og forsvare Europa på 48 timer.

— Hvor lenge har du vært i forsvaret? Hvor kommer du fra?

Stoltenberg går en runde og spør soldatene som er oppstilt for å møte NATOs generalsekretær innimellom furutrær og tanks. Når soldatenes ferdigheter skal demonstreres, står Stoltenberg på første rad og ser på hvordan "militsledere" og opprørere skal "nøytraliseres" i et krigsspill. Når mikrofonstativene stilles opp foran pressen, gjentar Stoltenberg budskapet sitt. Det handler om Russland, brudd på folkerett, ulovlig annektering, trusler i øst og sør, økt beredskap. Det er den nye hverdagen.

Ut av komfortsonen

På Nato-kontoret i Brussel forteller generalsekretæren om overgangen fra norsk politikk, som han vokste opp i.

— Det er spennende å bli kastet ut i noe nytt som er annerledes, og jeg tror det er bra for meg som menneske å komme utenfor komfortsonen. Jeg hadde vært i norsk politikk siden jeg ble AUF-er som 14-åring og til slutt som statsminister. Jeg opplevde at jeg hadde kommet i marsjfart i norsk politikk. Selv det blir rutine. Men dette er ikke rutine. Selv om jeg begynner å bli varmere i trøya, er det fortsatt utfordringer.

- Hvordan havner du utenfor komfortsonen?

— Jeg kan dukke opp i møter og ikke vite hvem folk er, og føle at jeg burde vite det. Hva jobber han med? Afghanistan, Kosovo eller kjernefysiske våpen? Men jeg skjønner det ofte når de begynner å snakke.

- Har du tråkket i salaten?

— Jeg blir kanskje litt vag. Og jeg har hatt en veldig hard læringskurve på å lære navn på folk. Noen land har lette navn, andre har vanskeligere. Jeg vil ikke nevne navn, her i NATO snakker man bare om "store allierte" og "små allierte" for ikke å henge ut noen. Men jeg har lært meg å få jukselapper, ler Stoltenberg.

Men han innrømmer at det er lettere å trå feil. Det er andre kulturer, andre grenser for hva man kan si eller fleipe med.

- Blir du engstelig noen ganger? Ligger du våken om natten når du beveger deg utenfor komfortsonen?

— Det er ikke sakene i seg selv som er så vanskelige. Det som uroer meg, er: får vi det til? Hvordan finne balansen mellom å være sterk og klar overfor Russland uten å øke spenningen? Å finne de balansene er vanskelig.

Les ekspertenes dom over Stoltenbergs første periode som generalsekretær

Da NATOs forsvarsministere og deres rådgivere fylte korridorene i NATO-hovedkvarteret denne uken, var agendaen å ruste opp beredskapen i øst ytterligere, selv om Russland anklager alliansen for å starte et våpenkappløp.

— Vi vil ikke bli dratt inn i et våpenkappløp, men må sørge for at landene våre er trygge, var mantraet fra Stoltenberg.

"We are the World"

Regien er nøye planlagt i alt han foretar seg. Men for en drøy måned siden, i Antalya i Tyrkia, skled det ut etter en middag med NATOs utenriksministre. Og alt ble dokumentert. På YouTube ligger det flere videoer av generalsekretær Stoltenberg som står arm i arm med utenrikssjefer og generaler og gynger og synger "We are the World" av full hals. Happeningen gikk ikke upåaktet hen i sosiale medier verden over.

Han var blitt bedt om å takke orkesteret for musikken mot slutten av kvelden. Det var da det utartet.

— Mens vi sto der og takket, tror jeg bandet kom på den veldig gode ideen at vi skulle synge "We are the world". Da var det vanskelig å ikke være med. Det ville være direkte uhøflig å ikke være med. Og der og da var det hyggelig å takke bandet. Men det var ikke noe som egnet seg for offentliggjøring.

- Var det pinlig?

— Det er for sterkt å si pinlig. Jeg har vært med på mye slikt før, så det tar jeg med lave skuldre.

Tidlig 50-årskrise

Vi er etter skjema, klokken nærmer seg 19. Sikkerhetsvaktene har stått klare lenge, utstyrt med åletrange sykkelklær, propp i øret – og god kondis. Vi kaster oss på syklene og følger Stoltenberg fra den gamle grå murkolossen som i dag er NATOs hovedkvarter, forbi det som skal bli hans nye arbeidsplass, et mangemilliardersprosjekt i glass og stål på den andre siden av veien.

Så fortsetter vi over enger og i skogsområder, på brostein og stier, beskyttet fra motorveien og trafikken som Brussel er beryktet for. Sikkerhetsvaktene vil dra på, en av dem kjører foran og får stoppet trafikken i et lyskryss før Stoltenberg kommer.I et rolig parti forklarer han at han må trimme. Og at det ikke går å spise to desserter om dagen.

— Jeg blir jo kjørt rundt i disse bilene hele tiden. Og spiser ofte middag to ganger om dagen. På kontoret får jeg salat og brødskiver og slikt, men flere ganger i uken er det møtelunsjer, med en varm liten biffstek og dessert. Som norsk statsminister skjedde det bare når du hadde utenlandsk gjester.

Som mange andre norske 50-åringer har han skaffet seg proffere sykkelutstyr. Slik har det ikke alltid vært.

— Jeg var en som ikke trente til jeg var oppi 40-årene. Jeg trodde alt gikk veldig greit av seg selv. Men jeg fikk litt tidlig 50-årskrise, begynte å trene, kjøpte finere sykkel, sykkelsko med klikkpedaler, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle eie. Du kan leve lenge på ungdommelig friskhet, men du kommer til et punkt der det ikke kommer av seg selv, forteller Stoltenberg.

Sikkerhetsvaktene fungerer som personlige trenere, de er i toppform og prøver å dra opp tempoet. Av høflighet lar de oss journalister bestemme farten.

Hjem på kontoret

Den siste spurtetappen hjem går gjennom en stor skog som når helt til huset hans nederst i en trafikkert gate. Inn porten til «milliardærgaten», en gate med eksklusive boliger, høye dører og få andre menn i trikot. Vaktene står klare når Stoltenberg stuper inn i residensen.

Dressen blir båret inn, en ferdigskrevet pressemelding til morgendagens møte med EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker ligger klar på gangbordet ved lysekronen.

Bunken tas opp til kontoret i andre etasje, et ryddig rom med mahognimøbler han har arvet fra sine forgjengere. I hyllen står noen historiske bøker og reisebøker. Alt er ikke på plass ennå. Et bilde av AUF-leder Stoltenberg og en gitarspillende Gro Harlem Brundtland på Utøya står uinnrammet på et bord. En gammel plakat om «Solidaritet med det sørlige Afrika» venter på å bli hengt opp. Men det er dokumenter som skal leses nå, om krig, fred og våpen.

— På det internasjonale området har jeg jobbet mye med klima og barnedødelighet. Men det er grunnleggende ikke så annerledes å jobbe med sikkerhetspolitikk. Uten trygghet og fred blir det ikke utvikling og klima.

— Synes du at du får til NATO-jobben? - Ja, det gjør jeg. Men det skyldes ikke meg. Jeg tror jeg er veldig flink til å ta imot hjelp. Det synes jeg er en styrke, ikke en svakhet.

- Det virker hektisk?

— Jeg liker det fordi jeg alltid har søkt jobber som er krevende. Jeg håper jo at jeg en gang

skal få den roen i livet som sier at nå er det nok, nå slutter jeg med dette. Men så langt har jeg egentlig alltid vært grunnleggende mer fornøyd med å ha mye å gjøre fremfor litt for lite å gjøre. Jeg blir inspirert og får energi av det. Nå er jeg på oppadgående kurs.

Stearinlys er tent i spisestuen, kokken har gjort klar middagen. Fisk, tror jeg, sier Stoltenberg. Etterpå venter papirbunken på hjemmekontoret.