Debatt

Det er på høy tid at Aftenposten tar et oppgjør med sin omtale av Assange-saken

  • Gisle Selnes
    Gisle Selnes
    Professor, allmenn litteraturvitenskap
Julian Assange ankommer rettslokalet i London i 2019.

Det er grunn til å være skeptisk når Aftenposten hevder at Wikileaks ikke redigerte dokumentene før de ble publisert.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2010 fikk Aftenposten tak i en kvart million amerikanske ambassadetelegrammer som opprinnelig var lekket til Wikileaks av Chelsea Manning. Assange hadde ikke godkjent denne gavepakken, som daværende politiske redaktør Harald Stanghelle omtalte som en «informasjonstsunami».

Det er derfor grunn til å være skeptisk når Aftenposten hevder at Wikileaks – i motsetning til dem selv – ikke redigerte dokumentene før de ble publisert.

Påstanden ble først formulert av Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg 3. september 2011. Wikileaks satte menneskeliv i fare ved å offentliggjøre dokumentene usladdet, skrev han: «Alle som vil, kan nå finne ut hvem som har informert USA om sine egne myndigheters menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og maktmisbruk. Disse varslerne […] er nå i akutt fare.»

Dagen før hadde Aftenposten trykket en NTB-notis der skylden plasseres hos The Guardian-journalisten David Leigh. I februar 2011 hadde han røpet passordet til databasen med de krypterte dokumentene. Leigh antok at passordet var utgått, og databasen godt gjemt, men han tok feil: «Nå har […] en ukjent person på Twitter publisert en internettadresse hvor filene med de uredigerte dokumentene fortsatt befinner seg. Og passordet som Leigh fikk […], ser […] ut til å fungere.»

Ikke skape blest

Wikileaks lå lenge lavt for ikke å skape blest om lekkasjen. Assange forsøkte også – uten hell – å få kontakt med USAs myndigheter slik at de sammen kunne bøte på skadene. Ultimo august 2011 var de usladdede dokumentene tilgjengelige via flere nettsider. Det var da Wikileaks besluttet at også de ville legge ut en ikke-kryptert versjon.

Hvorfor? Jo, slik kunne de omtalte personene selv sjekke hvilke opplysninger som var lekket – og treffe nødvendige forholdsregler. Assange gikk nemlig ut fra at de hemmelige tjenestene for lengst hadde koblet passord og database.

David Leigh lekket også dette materialet videre til The New York Times. Selv om det ikke foreligger noe bevis, så er han og The Guardian sett utenfra i det minste mulige kilder for lekkasjen til Aftenposten. Da er det ekstra uvørent av avisen å legge all skyld på Assange uten å nevne Leighs overtramp. Vi snakker her om alvorlige anklager som berører flere av punktene i tiltalen mot Assange.

Flere medier involvert i redigering

I NRK-programmet «Arena» 19. januar 2022 var Rønneberg og Stanghelle hentet inn som Assange-eksperter. Rønneberg gjentok nok en gang – uten forbehold eller nyanser – at Wikileaks hadde satt informanter i livsfare ved å publisere navnet deres.

Stanghelle sa med henvisning til 2010-lekkasjene at «Manning hadde opplysningene, gikk til […] Assange […], og Wikileaks tok på seg publisistrollen – uten å redigere, de rett og slett la det på offentlighetens bord.»

Dette er pølsevev. Under rettshøringene i 2020 ble det hørt flere vitnemål om det store arbeidet Assange & co. gjorde med redigeringen av dette materialet. Wikileaks samarbeidet med The Guardian, Der Spiegel, El País og New York Times. Mot slutten av arbeidet med diplomattelegrammene var hele 50 medieorganisasjoner involvert i redigeringen.

Aftenpostens anklager mot Assange bryter med Vær varsom-plakatens punkt 3.2 om valg av kilder og kontroll av opplysninger. Punkt 2.3 er også relevant: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.» Avisen bør snarest beriktige de feilaktige påstandene.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Julian Assange
  2. WikiLeaks