EU-medlemskap gir masseoppsigelser i Kroatia

SPLIT, KROATIA (Aftenposten): Frykten for masseoppsigelser sprer seg blant arbeidere i Kroatia: Hva vil skje når landet skal konkurrere på EUs vilkår?

Fra mandag av skal Kroatia konkurrere på EUs vilkår. Det betyr privatisering av landets siste statseide industri: Skipsverftene.

3348 verftsansatte ved Adriaterhavet går rundt med klump i magen. De har nettopp mistet det arbeidsgiveren deres alltid har gitt dem: Trygghet.

Etter å ha evaluert hverandres kvaliteter på oppdrag fra den nye ledelsen, har hver av dem fått sluttvederlag. Nå venter de på å få høre hvem av dem som også vil få jobben sin tilbake.

— Vi har 50 prosent flere ansatte enn vi trenger, men har forpliktet oss til å ha minst 2000 personer i arbeid. Så 1348 ansatte må gå. Eller flere, for vi vil ta inn folk med andre kvalifikasjoner, sier Darko Pappo.

Dress og hjelm

Styremedlemmet i DIV-gruppen er en av de få som går i hjelm og dress mellom dokkene ved Brodosplit, Kroatias største skipsverft.

Skipsbyggerne i Split er kjent som gode fagfolk, men virksomheten går med store tap.

Darko Pappo og selskapet sier de skal drive Brodosplit videre med en slankere arbeidsstokk som skal fortsette å bygge skip, og kanskje vindmøllepilarer og offshoreinstallasjoner.

De skal satse på kvalitet som konkurrerer med dyrere vesteuropeiske verft i stedet for billigere kinesiske. I løpet av fem år skal de gå i pluss – eller stenge.

Harde fronter

Darko Pappo og regjeringen signerte 28. februar privatiseringskontrakten for skipsverftet. Kjøpesummen for den forgjeldede statsbedriften var én kuna, rundt én krone, pluss investeringsforpliktelser på 300 millioner euro de neste fem årene.— Stemningen er litt spent, vedgår Pappo.

Det kan Zvonko Segvic, sjefen i fagforeningen NSB, skrive under på. For en måneds tid siden fikk han forbud mot å vise seg innenfor portene på det som har vært arbeidsplassen hans i 40 år.

— De hengte opp bilde av meg i vakten. Den nye eieren påstår at jeg har truet ham på livet. Men jeg har ikke engang snakket med ham, hevder Segvic.

Han har fått adgangskortet tilbake, men sier han nå alltid har en person fra DIVs vaktselskap som fotfølger ham inne på bedriftens område. Fagforeningen, som hadde 2400 medlemmer 28. februar, har siden mistet 300 av dem – de fleste av dem arbeidsledere som ifølge tillitsmennene har fått valget mellom å bevare medlemskapet eller jobben.

— Disse eierne driver fagforeningsknusing og bryter flere internasjonale konvensjoner mens de gjør det, hevder Segvic og hans nestleder, Pavle Matosic.

«Unødvendig» privatisering

Det er 22 år siden kroatene erklærte sin uavhengighet fra det sosialistiske Jugoslavia. En bølge av privatisering på 1990-tallet skapte en ny, nyrik klasse i det kroatiske samfunnet. Lenge holdt myndighetene likevel hånden over skipsverftene, en stolt kroatisk tradisjon.

På mandag begynner Kroatias EU-medlemskap. Forhandlingene har tatt ti lange år, og landet har måttet omstille seg på mange nivåer i kvalifiseringsprosessen. Et av EUs krav var at landets sterkt subsidierte skipsverft måtte greie seg uten økonomisk hjelp. — Dette ligger i tiltredelsesavtalen. Den slår ikke spesifikt fast at verftene må privatiseres, men dette er den eneste måten det lar seg oversette på, sier Neven Mimica, sosialdemokratisk visestatsminister og Kroatias påtroppende EU-kommissær.

Trenger omstrukturering

Ljubo Jurcic, økonomiprofessoren ved Universitetet i Zagreb som var økonomiminister i en sosialdemokratisk regjering tidlig på 2000-tallet, er uenig. Skipsverftene har gått med tap på grunn av dårlig organisering, politisk innblanding og korrupsjon, mener han.

— Men det er det eneste Kroatias inkompetente politikere har greid å finne på. Det som trengs, er omstrukturering. Men Kroatia har generelt svake regjeringer som er opptatt av politikk og historie, ikke med økonomiske problemer og hvordan vi skal løse dem, sier professoren.

Pessimistisk spådom

Fagforeningsbossene på Brodosplit har ikke mye håp å pumpe inn i medlemmer som frykter fremtiden. – Siden verftet ble privatisert for fire måneder siden, har det ikke fått noen nye oppdrag. Jobbene vi har, er små skip, oppdrag vi kan ta før lunsj. Selskapet har demonstrert at de ikke har noen visjoner, mener Segvic og Matosic.

Økonomiprofessor Ljubo Jurcic tror ikke det blir bygd skip ved Brodosplit om fem år. Enda flere vil bli arbeidsløse i et land der over 18 prosent nå tilhører denne gruppen, ifølge Jurcic.

— Kanskje får vi noen utenlandske investorer som vil ha vår billige arbeidskraft. Men for øvrig har vi myndigheter som er klar til å gi alt til privat sektor og som stenger skipsverft hvis EU krever det, uten å svare på hvordan vi da skal skaffe folk jobb.

For EU

EU-medlemskapet er han for. Men uten en «kreativ økonomisk politikk» på hjemmebane, vil folks levestandard fortsette å synke, spår han. Slik kreativitet kunne ha vært å satse tungt på å utvikle en leverandørindustri til skipsverftene, mener han.

— Kroatia har flere hundre års erfaring med skipsbygging i verdensklasse. Vi burde i tillegg investere i forskning og utvikling av spesialutstyr til verftsindustrien. Et gjennomsnittlig skip har 100 000 komponenter. Hvorfor skulle ikke våre glimrende fagfolk kunne produsere 20 000 av disse? Men det gjør vi ikke. Vi importerer alt, sier Jurcic.

Menneskeligheten gikk tapt

Split er Kroatias nest største by og ligger langs en kyst som mange kan misunne den. Men Splits tre stoltheter er for øvrig fotballklubben Hajuk, som slåss mot Dinamo Zagreb i toppen av serien, St. Duje-katedralen, som er verdens eldste – og Brodosplit, verftet som har holdt liv i byen siden 1922.

— Jeg vet ikke hvor jeg ville vært i dag hvis det ikke var for Brodosplit, erklærer Vlado Bulic.

Den kjederøykende 35-åringen er fra Split, men har aldri jobbet ved «Skver». Han var 13 år da Jugoslavia gikk i oppløsning. I dag er han skjønnlitterær forfatter og skriver dessuten manus for såpeoperaer og tv-drama i hovedstaden Zagreb. Men en del av hjertet sitt har han i Brodosplit. Bulics skipsverft er en virksomhet som handlet om svært mye mer enn om fargen på tallene på bunnlinjen.

Faren jobbet også her

Vlado Bulics far jobbet på verftet, men døde da Vlado var tre år. Bedriften ga moren jobb – og etter hvert leilighet der hun og sønnen kunne bo.

— Det var en menneskelighet i dette systemet som gjorde at mor og jeg alltid ble tatt vare på. Brodosplit var min andre far, sier Bulic, som også husker hvordan bedriften satte opp busser for arbeiderne da bestefaren hans, som jobbet på en annen fabrikk, skulle begraves.

- Du kan alltid påpeke at noen måtte betale for alt dette. Men vi hadde menneskelighet her før. Det har folk ikke glemt, sier Vlado Bulic.