Kamp om marginene

Debatten i forrige uke burde styrke fortgangen i arbeidet med en boklov.

Aftenpostens kulturredaksjon tok frem det tunge skytset mot bokbransjen i forrige uke. Når støvet nå har lagt seg, hva står igjen?

Neppe torsdagens svingslag mot forlag som sitter "på alle sider av bordet" ved forhandlinger, slik vi kunne lese på forsiden av kulturbilaget. I realiteten gikk Aftenposten løs på forhandlingene om ordningen med kulturabonnement, mens avisen fremstilte det som om det var slik det ble forhandlet for hele bransjen. Ordningen utgjør bokstavelig talt under én promille av bokmarkedet, men er et viktig verktøy for å få presentert bredden i bokhandelen og sikre forfatterne utbredelse og noe inntekt. Hverken forlag eller bokhandlere tjener på denne ordningen, den største utfordringen er å opprettholde antall kulturabonnementer i bokhandelen, til tross for høy margin på kjøp av første bok.

Som i alle andre bransjer er det også i bøkenes verden en kamp om marginene mellom leverandører og detaljister. I Forleggerforeningen er vi bekymret over økte krav fra kjedene. Siden 1999 har denne delen av bokmarkedet vært konkurranseutsatt, slik at økonomiske avtaler for 99,99 prosent av markedet gjøres mellom det enkelte forlag og den enkelte bokhandler eller bokhandlerkjede.

Kartlegging

'For noen uker siden startet vi et arbeid med å kartlegge marginutviklingen de seneste årene, en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse som ble foretatt i 2007, den gang for å se hva som hadde skjedd etter årtusenskiftet. Det er gjennomsnittet av de reelt avtalte betingelser vi er ute etter, ikke eventuelle forhandlingsutspill som preget debatten i forrige uke.

Forleggerforeningen representer 90 medlemsforlag. I vårt styre på ti personer sitter tre som også har eierinteresse i bokhandelen. De sitter der som forleggere, men driver også store bokkonserner. Derfor er det viktig at Forleggerforeningen hele tiden ivaretar sine medlemmers interesser, i tillegg til å være opptatt av det overordnede samfunnsoppdraget.

Tidligere i år foretok vi en undersøkelse av markedsandelene til forlag innenfor et bokkonsern som også eier en bokhandelkjeden. Sammenlignet med forlagenes markedsandel i det øvrige bokmarkedet, kunne vi ikke se noen skjevfordeling i de tre årene vi undersøkte.

En annen løsning

Eierkonstellasjonen på bokhandlersiden er ikke forleggernes største utfordring, det er den stadig sterkere kjededannelsen. Det er ingen som tror at om Aschehoug solgte sine 51 prosent av aksjene i Norli-Libris til NorgesGruppen i morgen, så ville en 100 prosent eiet kjede av NorgesGruppen være letter å hanskes med for et forlag. Derfor har vi lansert en annen løsning.

I vår høringsuttalelse i forbindelse med utredningene om en mulig boklov tidligere i år skrev vi: For å opprettholde et mangfold blant forlagene, samt for å unngå mulig bruk av såkalt maktrabatt fra store bokhandelkjeder overfor mindre forlag, bør en form for avanseregulering være en del av bestemmelsene i en boklov. Det er sterke kulturpolitiske argumenter for en slik regulering som også vil beskytte breddebokhandelen i konkurransen mot de alternative omsetningskanalene som ikke ivaretar kulturpolitiske hensyn, men kun prioriterer bestselgere.

Kommentatorer har brukt Aftenpostens oppslag til å argumentere mot en boklov. Det burde snarere vært tvert om. Debatten i forrige uke burde styrke fortgangen i arbeidet med en boklov, med en helhetlig tilnærming for å løse litteraturfeltets utfordringer.