Ubehaget i skolekulturen
Jeg ser intet parti å anbefale i skolepolitikken.
Målestyring. Jeg skal bli far til en fantastisk gutt. Han har beregnet ankomst 24. september. Om noen år skal han gå inn porten til sin første skoledag. Jeg håper lærerne kan ta vare på ham. At de får jobbe med barnets beste på lang sikt, fremfor skolens statistikk og prestisje på kort sikt.
I arbeidet med boken Kunnskapsbløffen har jeg møtt mange engasjerte og imponerende lærere, ikke minst i Oslo-skolen. De er opptatt av én ting og det er ikke statistikk, men elevenes beste. Jeg stoler på at de vil ivareta mine og andres barn. Men de beskriver et styringssystem som gjør meg urolig.
Byrådet bestiller forventet resultatfremgang i sitt budsjettforslag, skolene skal levere. Rektorer og lærere motiveres gjennom individuelle lønnsløft.
Prioriterer drilling
En lærer i Oslo forteller at skriveopplæring får mindre vekt fordi det er lesing som testes ved nasjonale prøver. En annen forteller at hun har strøket samfunnsfag fra timeplanen i flere måneder, for å drille fjerdeklassingene frem mot høstens store test.
Noen kaller det målstyring, men det som foregår er målestyring. Ressursene styres inn mot neste måling. Målingene styrer mer og mer av lærernes innsats. Skolens mål – uttrykt i lov og læreplan – kommer lett ut av fokus.
Forbedre statistikken
Det gjør også elevers rettigheter. En Oslo-lærer har en rekke spesialelever som langt fra har fått timene de har krav på. Så får fjerdeklassen hennes tilført en spesialpedagog som driver mange timer leseopplæring hver uke. Men pedagogen settes ikke til å hjelpe en eneste spesialelev. Hun brukes til å løfte helt andre barn, uten lovfestet rett, fordi disse har mye større sjanse til å forbedre skolens resultatstatistikk.
Samtidig som skolen slik bryter loven og svikter sitt ansvar, skal det sendes halvårlig rapport til PP-tjenesten og foreldrene. Har barnet fått det hun etter vedtak har krav på. «Nei», skriver lærerne. Skoleledelsen retter til «Ja», og sender inn. Lærerne sier at rektorene opplever et knallhardt press for å holde fasaden blank og levere pene tall oppover i systemet.
Pynter på tallene
Lærerne jeg har møtt kvier seg for å fortelle om dette. Men de føler også ubehag ved en instrumentell kultur. Derfor forteller de. For eksempel om en ansatt som ikke våget å sende et dårlig testresultat oppover i systemet. Hun skrev rett og slett et penere tall.
Som politisk ansvarlig på arbeidsgiversiden, er det Torger Ødegaards plikt å ta varslere blant kommunens ansatte alvorlig. Høyres skolebyråd svarer i stedet at historiene som nå er kommet frem gjennom NRK, Dagbladet og Kunnskapsbløffen er «tatt rett ut av løse luften». Han bruker også uttrykket «det rene vrøvl».
Sist torsdag hadde jeg gleden av å innlede for 200 lærere innen Oslo-skolen. Kursledelsen spurte hvor mange som kjente seg igjen i det jeg fortalte fra Kunnskapsbløffen. Alle rakk opp hånden. Skolebyråden burde ha vært der.
Samme dag kom Respons Analyses undersøkelse blant 1000 lærere i Utdanningsforbundet. På landsbasis svarer 45 prosent at de er blitt pålagt av ledelsen å drille elevene frem mot nasjonale prøver. I Oslo er andelen 71 prosent. Gjennom avisene forteller nå også foreldre fra en skolevirkelighet Ødegaard mener ikke eksisterer.
Anbefaler intet parti
Hvis han leser Kunnskapsbløffen, vil Ødegaard se at dette ikke er «valgkamp», slik han hevder. Jeg skriver ikke ett eneste ord om at de rødgrønne partiene har noen skolepolitikk å være stolt av. Jeg ser intet parti å anbefale i skolepolitikken.
Dette handler ikke om partipolitikk, men noe større. Styringen av skolen om den moralske fostringen av dem som skal være det norske samfunnet i fremtiden. Skolen har et altfor betydningsfullt oppdrag til at vi kan la den utøve forretningsinspirert resultatmoral som om dette er bærekraftig samfunnsmoral.
Som velgere forventer vi politikere som jobber for skolen, ikke en skole som må jobbe for politikerne. Som foreldre krever vi en skole der barnets utvikling alltid er et mål i seg selv, aldri et middel for voksne menneskers mer og mindre egennyttige mål.
