Debatt

Da Sylvi Listhaug trakk klassekortet | Bernt Hagtvet

  • Bernt Hagtvet
    Professor, Universitetet i Oslo/Bjørknes Høyskole
Sylvi Listhaug (Frp) sa i sin 1. mai-tale at Ap.-leder Jonas Gahr Støre er født med «en sølvskje» i munnen.

At Jonas Gahr Støre har sagt noe, må holdes adskilt fra hans sosiale opprinnelse – på samme måte som Sylvi Listhaugs bonderøtter ikke skal brukes mot henne.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når politikerne går tom for argumenter, tyr de gjerne til personangrep. I sin 1. mai-tale gjorde Sylvi Listhaug nettopp det. Hun trakk klassekortet.

Jonas Gahr Støre ble født med en «sølvskje i munnen», sa hun. Undertekst: Han er ikke som andre folk. Han er ikke til å stole på. Han passer ikke som formann i Arbeiderpartiet. Hun, derimot, er runnen av folkets rene rot og kan være en ubesudlet kanal for folkets innerste lengsler.


Opphav og gyldighet

Dette er et gammelt trick. Først la oss minne om at Listhaug i tillegg begår en nokså elementær tankefeil her. Et arguments gyldighet kan ikke avleses fra dets opprinnelse. Dette lærte vi av Arne Næss den gang Universitetet i Oslo hadde noe som lignet en forberedende prøve.

At Gahr Støre har sagt noe, må holdes adskilt fra hans sosiale opprinnelse – på samme måte som Listhaugs bonderøtter ikke skal brukes mot henne. Det er en frihetserobring at opphav ikke lenger er så bestemmende for politisk syn som før.

Hånden og ånden

Høytutdannedes rolle i arbeiderbevegelsen har alltid vært diskutert. I 1866 ble Karl Marx tilbudt formannsstillingen i Den Første Internasjonalen (IWMA). Han sa nei fordi han mente stillingen burde besettes av en arbeider (men han fortsatte å øve kritisk innflytelse innenfra).

Nærmere våre egne land er det grunn til å minne om den svenske arbeiderlederen Hjalmar Branting. Han levde fra 1860 til 1925, kom fra meget gode kår, var professorsønn og på vei til en lovende karrière som naturvitenskapsmannn da han reagerte mot det oscarianske Sveriges fåmannsvelde og klasseskiller.

Arbeiderbevegelsen en kulturreisning

Branting var prinsipielt demokratisk og pasifistisk, kom inn i Riksdagen som den første sosialdemokrat i 1897, avviste all maktbruk overfor Norge i 1905 og fikk Nobelprisen i 1921 (sammen med Chr. Lange). Han håpet på en verdensfred gjennom voldgift og samarbeid i Folkeforbundet.

Alt i 1886 formulerte han kjernen i det svenske sosialdemokratiet: et nært samarbeid mellom den politiske og faglige arbeiderbevegelsen og erobring av allmenn stemmerett (her var Sverige etter oss). I 1920 ble han den første statsminister for en ren sosialdemokratisk regjering.

Branting ville samarbeide med alle progressive krefter og så arbeiderbevegelsen som en kulturbevegelse som skulle løfte hele samfunnet. Hans syn på «bolsjevikskräckväldet» kom i en tale i 1919:» Att det stora världskriget skulle innebära återfall i barbari, det visste vi alla. Mindre klart var det, att det skulle medföra ett återfall inom arbetarrörelsen til primitiva åskådningar». Branting var også en kraftfull politisk journalist.

Moralsk overbevisningskraft

Arbeiderbevegelsen i Europa er full av intellektuelle av høyeste rang. Les for eksempel om fransk sosialismes humanistiske lederskikkelse Jean Jaurès (1859-1914). Han tok eksamen ved Ecole Normale i Paris, var universitetslektor, fremragende orator og skribent, og ble myrdet i 1914 fordi han ønsket fred med Tyskland. Gjennom sin samlingsevne, sin lærdhet og personlig uegennytte satte han et eksempel for oppførsel som senere generasjoner burde lære av.

Intellektuelle av Branting og Jaures’ type har spilt betydelige roller, og mange flere enn disse to viser at du kan komme til et radikalt engasjement enten fordi du har opplevd urett på kroppen eller fordi du er blitt moralsk og politisk overbevist om urettens årsaker og vil gjøre noe med dem. Radikalt engasjement har kunnskap og rasjonalitet som første beveger.

Historisk har det vært slitninger mellom intellektuelle og høytutdannede og grunnplanet i arbeiderbevegelsen, men å snakke om sølvskjeer er å snobbe nedover og overse en dyptsittende kontaktflate som har vært en spore for politisk og sosial reform i Europa lenge før Sylvi Listhaug oppkastet seg til rollen som folkets tribun.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Sylvi Listhaug
  2. Jonas Gahr Støre
  3. Arbeiderpartiet (Ap)