Ingen har barn hjemme

Barn som får være hjemme, lærer ikke sunn sosial omgang med andre barn. Bør barnehage være obligatorisk fra ettårsalder?

Delta i den engasjerte leserdebatten under saken!

Vi er foreldre til to barn under fire år. Som akademikere med samfunnsvitenskapelig bakgrunn, har vi noen undringer vi har lyst til å dele med Aftenpostens lesere. Det fortoner seg slik at etter lang tids jobbing har vi opparbeidet oss nok penger til at vi kunne være hjemme med våre barn. Som tenkt så gjort.

Vi var hjemme. Koste oss med lang frokost, baking av boller og rundstykker, satte ut planter i hagen sammen, plukket epler, gikk på tur og samlet kongler, alt som vi hadde håpet på. En tett og god relasjon med våre barn. Så begynte det: Eldstemann koste seg i aktiviteter, men ga uttrykk for at hun savnet barn på egen alder å leke med. Det var vanskelig å oppdrive, siden alle andre barn var i barnehage. Vår yngste derimot koste seg veldig med tryggheten og roen ved å være hjemme.

Noen å leke med

Vi bestemte oss derfor, etter en del runder med oss selv, at å la barna få to dager i barnehage i en 40 prosent plass, og ha hjemmetid tre hverdager, ville være godt for dem med tanke på utvikling av sosial adferd. Så gjorde vi det. Veldig bra. Vi fikk tid sammen, og barna ble møtt med åpne armer i en flott barnehage. To dager i uken. Etter fire uker var våre barn ennå ikke tilvendt. De med heltidsplass laget sosiale relasjoner som våre barn ikke fikk ta del i.

Utenfor

Etter nesten én måned følte vi så sterkt at noe måtte skje, og vi fikk et møte med ledelsen i barnehagen. Vi forklarte vår frustrasjon over at barna ikke «smeltet inn» i miljøet og at vi jo selvfølgelig ville gjøre hva som helst for at barna våre skulle få venner. Rett og slett. Styrer sier da at hennes oppriktige og omsorgsfulle mening er at barn bør ha sin faste base i barnehagen og ikke i hjemmet.

Hallo? Noe skurrer her. Men vi takket ja til en 100 prosent plass. Våre barn må lære sosiale koder. Dette for ikke å falle utenfor. Vi har vel alle kjent på kroppen enten hvordan det er ikke å passe inn eller å gjenkjenne det barnet i barnehagen eller klassen som er utenfor.

Savner barna

Så her er vi. To foreldre som savner barna, med oppsparte midler for større romslighet til å kunne være sammen med barna våre på heltid. Mamma. Pappa. På heltid.

Vi ender opp med å betale nær 4500 kroner hver eneste måned for å savne våre barn. I tillegg går vi glipp av nær 3500 kroner i kontantstøtte for vår yngste.

Hallo?

I vårt samfunn er det ingen som har barna hjemme lenger. Barn som motstrøms får være hjemme, vil ikke lære sunn sosial omgang med andre barn. Et virkelig påkrevd preventiv for å hindre mobbing.

Er barnehagen i ferd med å bli et være eller ikke være?

Hva med våre fattige? Selv for oss som har spart, er det svært mye penger vi går glipp av, som vi hadde håpet ville være til nedbetaling av bolig— og studielån.

Påkrevet

Vi står igjen her og stiller spørsmål ved vår samfunnsstruktur. Hva med å kutte kontantstøtten til fordel for gratis barnehage, slik som skolen er gratis? Er ikke barnehagen påkrevd i dagens samfunn? Vi mener den er det. Ingen barn bør stilles utenfor.

Er det verdt å undres om barnevernet hadde lykkes bedre dersom barnehagen ville ha vært obligatorisk fra ettårsalder? Burde skolepliktig alder senkes til fire år?

Det blir mer og mer utbredt blant velstående å få opptil fire–fem barn og la mor eller far være hjemme mens barna er små. Det er i ferd med å bli et klasseskille her.

Vi skulle så gjerne hatt en guvernante hos oss. Og gjerne sett at naboen også hadde dette. Og den andre naboen. For 8000 kroner pr. måned kunne det kanskje være en mulighet? Skal det virkelig være slik?

Sliter med selvbilde.

Samfunnet trenger en debatt om dette. Vår generasjon – den første barnehagegenerasjonen – sliter i dag med vårt selvbilde som kompetente foreldre.

Vårt klare budskap er: Gi oss mulighet til å være foreldre, eller gjør barnehagen obligatorisk for alle – med den økonomiske støtten som trengs, eller senk skolepliktig alder til fire år.