Kronikk

Voteringsrekkefølgen på KrFs landsmøte kan påvirke resultatet av regjeringsvalget | Aanund Hylland

  • Aanund Hylland
    Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori, Universitetet i Oslo
Rekkefølgen på alternativene det skal stemmes over på KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november, kan bli avgjørende for resultatet, skriver kronikkforfatteren. Her fra voteringen under det ekstraordinære fylkesårsmøtet i Rogaland KrF.

Regjeringsvalget på KrFs landsmøte bør avgjøres av delegatenes preferanser, ikke voteringsrekkefølgen. Dette kan imidlertid bli uunngåelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kristelig Folkeparti skal avklare sin holdning til ulike regjeringsalternativer på det ekstraordinære landsmøtet 2. november. Ved voteringen på landsmøtet kan det tenkes å bli roterende flertall.

Roterende flertall betyr at når det er tre alternativer som har reell mulighet til å bli vedtatt, foreløpig kaller jeg dem X, Y og Z, vil en votering mellom X og Y gi flertall for X, om Y blir satt opp mot Z, vinner Y, og ved en alternativ votering mellom Z og X, vinner Z.

Slik vil det f.eks. bli dersom en tredjedel av delegatene regner X som det beste, Y som det nest beste og Z som det dårligste, altså rangerer alternativene X–Y–Z, en annen tredjedel rangerer alternativene Y–Z–X, mens den siste tredjedelen rangerer dem Z–X–Y.

I et slikt tilfelle gir det ikke mening å si at flertallet mener det eller det. Dersom noen f.eks. påstår at flertallet ønsker X, kan man svare at nei, flertallet vil heller ha Z enn X. Enhver annen påstand om hva flertallets mening skulle være, kan motsies på tilsvarende måte.

De tre alternativene

Kristelig Folkeparti skal velge mellom tre alternativer, som jeg for enkelhets skyld kaller H, V og SQ:

H er «Gå til høyre.» Innled forhandlinger med den nåværende regjeringen med sikte på å bli med i denne.

V er «Gå til venstre.» Innled forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om samarbeid og eventuell regjeringsdannelse.

SQ er «Status quo.» Fortsett som en uavhengig gruppe på vippen i Stortinget.

Etter alminnelig politisk logikk skulle man tro at høyreorienterte medlemmer av KrF vil rangere alternativene H–SQ–V, mens venstreorientert KrF-medlemmene vil ha rangeringen V–SQ–H. Dessuten kan det være noen som er fornøyd med dagens situasjon og rangerer alternativene SQ–H–V eller SQ–V–H.

Roterende flertall er mulig

Delegatene på landsmøtet er selvsagt ikke bundet av det jeg karakteriserer som «alminnelig politisk logikk». Fra den offentlige debatten vet vi at noen, ja kanskje ganske mange, regner SQ som det dårligste alternativet og dermed har rangeringen H–V–SQ eller V–H–SQ.

Hvorvidt det vil være roterende flertall, avhenger av hvor mange som støtter hver av de seks mulige preferanseordningene. Jeg vet ikke hvordan fordelingen er. Mitt poeng er bare at roterende flertall er mulig. Dersom man hadde kunnet utelukke de to sistnevnte rangeringene, slik at alle delegatene holdt seg til det jeg har kalt «alminnelig politisk logikk», ville roterende flertall ikke kunne forekomme.

Kristelig Folkepartis ledelse er splittet i synet på regjeringsvalg. Partileder Knut Arild Hareide (i midten) ønsker å gå i forhandlinger med Arbeiderpartiet, mens nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad anbefaler Solberg-regjeringen.

En konsekvens av roterende flertall er at voteringsrekkefølgen kan få betydning for resultatet. De som kan fastsette voteringsordningen, får dermed særlig stor makt. Dette bør man helst unngå. Resultatet bør avhenge av velgernes preferanser, ikke av andre forhold. Situasjonen kan imidlertid være slik at det ikke er mulig å unngå at voteringsrekkefølgen påvirker resultatet.

Les også

Åtte av ti i Agder i KrF velger Erna

Landsstyrets anbefaling

Partiets landsstyre har anbefalt at landsmøtet først skal stemme over om man ønsker å inngå forhandlinger med noen, og deretter eventuelt med hvem. I min terminologi må det bety at man først stemmer for eller mot SQ. Dersom det blir flertall for, er saken avgjort. I motsatt fall skal landsmøtet deretter velge mellom H og V.

De som vet mest, kan tilpasse seg best og har derfor mest makt. Altså kan noe annet enn delegatenes preferanser være med på å avgjøre saken.

Dette setter de delegatene som regner SQ som nest best, i en klemme. For en landsmøtedelegat med rangeringen H–SQ–V vil det å stemme for SQ og bidra til at dette alternativet blir vedtatt, kanskje hindre vedtak av det foretrukne alternativet H. Å stemme mot SQ og bidra til at dette blir forkastet, kan derimot kanskje medvirke til at det endelige resultatet blir V, altså det dårligste alternativet.

Med andre ord skal delegaten ved første votering stemme for eller mot endring, uten å vite om det til slutt vil dreie seg om den endringen delegaten ønsker (H) eller den vedkommende ikke ønsker (V). Tilsvarende gjelder for den som rangerer alternativene V–SQ–H.

De som vet mest, har mest makt

Når landsmøtet kommer, kan det tenkes at man er i stand til å si hva det endelige utfallet vil bli dersom SQ blir nedstemt. Dette kan følge av debatten eller erklæringer fra ulike delegater eller grupper av delegater, samt ytterligere informasjon det politiske kommentariatet har fått snusen i. Det er også mulig at når man voterer over SQ, er det fortsatt uklart hva som blir endelig konsekvens av flertall mot dette. Dessuten er det mulig at noen vet mer enn andre om hvordan preferansene er fordelt, slik at noen vet og andre ikke vet hva som blir det endelige resultatet av å forkaste SQ.

Etter dette synes det lite naturlig å starte voteringen med SQ, slik landsstyret i realiteten foreslår.

De som vet mest, kan tilpasse seg best og har derfor mest makt. Altså kan noe annet enn delegatenes preferanser være med på å avgjøre saken. Etter min vurdering tilsier alminnelig politisk logikk at SQ er et midtalternativ, mens H og V befinner seg på hver sin side av dette.

Les også

Fylkesleder advarer mot maktdominans før KrFs «superlørdag»

Landsstyrets forslag lite naturlig

En vanlig regel i norsk praksis er at voteringen begynner med det mest ytterliggående alternativet. En mulig definisjon er at det alternativet som avviker mest fra gjeldende tilstand, er det mest ytterliggående.
Etter dette synes det lite naturlig å starte voteringen med SQ, slik landsstyret i realiteten foreslår. SQ er definitivt ikke det alternativet som avviker mest fra dagens tilstand.

Det synes mest rimelig å regne V som det alternativet som avviker mest fra gjeldende tilstand. Det skulle tilsi at landsmøtet bør begynne med å stemme for eller mot V. Dersom V får flertall, er saken avgjort. I motsatt fall stemmer man for eller mot H. Dersom heller ikke H blir vedtatt, har landsmøtet implisitt vedtatt SQ. Begge disse alternative voteringsordningene samsvarer med tanken om at endring i gjeldende politikk krever uttrykkelig vedtak. Landsstyrets forslag samsvarer derimot, etter mitt syn, dårlig med denne tanken.

Dersom det er roterende flertall, kan man ikke peke ut noe alternativ som det «riktige» vedtaket. Ingen voteringsordning er perfekt, heller ikke den jeg foreslår ovenfor. Likevel mener jeg å ha fremført argumenter som taler for denne, og dermed mot landsstyrets anbefaling.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Politikk
  3. Solberg-regjeringen