Til mine overgripere: Jeg er endelig fri

Si ;D-innlegg: Jeg trodde at livet aldri ville bli bra igjen.

Jeg vet ikke om dere husker meg?

Vi møttes på et skoleball for et par år siden.

Jeg husker i alle fall dere veldig godt. Dagen jeg møtte dere var nemlig den dagen livet mitt tok en helomvending. Kvelden som var starten på den vondeste tiden jeg har hatt i hele mitt liv.

En livserfaring som frarøvet meg enormt mye tid og krefter, og som jeg ikke unner min verste fiende.

Sterkere enn noen gang

Jeg har lenge trodd at dere tok fra meg alt, at livet aldri kunne bli bra igjen.

Alt føltes uoverkommelig, og jeg har hatt så inderlig lyst til å gi opp. La dere vinne.

Men her sitter jeg, sterkere enn noensinne. Nå er det endelig min tur til å feire. Jeg skal feire det livet jeg er så heldig å ha.

Jeg skal feire alt det jeg har av gode, støttende og omsorgsfulle mennesker rundt meg. Og sist men ikke minst: jeg skal feire at jeg til slutt vant.

Men så lurer jeg på: Hvordan går det med dere?

Jeg vet ikke hva dere tenker på. Tenker dere på meg i det hele tatt? Har dere innsett hva dere gjorde mot meg, eller fornekter dere fortsatt at det dere gjorde var galt?

Men uansett hva dere tenker, så betyr det ingenting for meg lenger.

Fordi jeg vet at dere har tapt.

Jeg lurer så inderlig på om det hele levde opp til forventningene. Føltes det bra å utnytte en hjelpeløs jente?

Ble dere lykkelige av å se frykten i øynene mine? Se meg trygle om at dere skulle stoppe og la meg være i fred?

Jeg klarer ikke forstå hva det ga dere. At dere fortsatte å sparke meg mens jeg allerede var nede. Kanskje trengte dere det for å føle dere store og sterke?

Det varte i så fall ikke så lenge. For nå tar jeg tilbake kontrollen, og jeg kommer så uendelig mange ganger sterkere ut av dette enn det dere gjør.

Endelig er jeg fri

Jeg har sakte, men sikkert lært å sette pris på livet igjen. På tross de vonde minnene dere har gitt meg.

Jeg har lært å være glad i, og klare å stole på de rundt meg igjen. Til tross for den mistilliten jeg bygget opp til andre medmennesker som en følge av det dere gjorde mot meg.

Men kanskje viktigst av alt: Jeg har lært å være glad i meg selv igjen. I dag klarer jeg å akseptere den jeg er, med den historien jeg har. Til tross for hatet, skammen og selvforakten dere plantet i meg.

Jeg har kastet bort frustrerende mye tid og krefter på å forme dere som noen slags store, skumle og stygge monstre i hodet mitt. På å være redde for dere.

Men sannheten er at dere egentlig betyr noen verdens ting. Dere er i alle fall ikke verdt mine tårer, min frykt, min skam eller mitt sinne.

Mitt liv og min tid her på jorden er ikke verdt deres syke behov for å føle dere store og sterke.

Jeg er endelig fri. Jeg har plassert skylden der den hører hjemme. Hva med dere? Hvordan har dere det? Var det verdt det?

Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.