Alt jeg ville, var å passe inn på ungdomsskolen. Det førte til at jeg mistet meg selv.

Mitt budskap til alle unge er å prioritere seg selv.

Den 20. august 2018 var datoen jeg skulle starte på ungdomsskolen. Som folk flest var jeg både spent og nysgjerrig på hvordan ungdomsskolen var. Ny skole, nye lærere, ny klasse og nytt vurderingssystem. Jeg gledet meg. Det jeg derimot ikke visste, var at denne dagen skulle bli mitt livs største vendepunkt hittl.

Livet var en dans på roser

Da jeg startet, var jeg 13 år. Jeg var blid og sosial og spilte fotball på fritiden. Jeg hadde og få bekymringer og sjelden dårlige dager. Livet var rett og slett som en dans på roser. Helt frem til ungdomsskolen.

Det var som å komme inn i en ny og fremmed verden. En verden full av usikkerhet, hvor mange 13 år gamle gutter og jenter endret livsstilen sin for å få en slags «anerkjennelse».

Ville være «trendy» og «innafor»

Som folk flest i starten av tenårene var jeg opptatt av å passe inn. Mitt første «move» for å gjøre det var å endre utseende.

Jeg begynte å gå med det som var trendy og sett på som «innafor». Etter dette tenkte jeg at jeg var i mål. Folk ga meg komplimenter for klærne mine, og jeg følte meg mindre annerledes. Likevel var det fortsatt noe som manglet.

Å endre personlighet var mitt andre «move». Og kanskje det jeg skammer meg mest over i dag. Jeg gikk fra å se det beste i andre mennesker til å grave ut det verste av dem, selv om dette til og med gjaldt mine nærmeste.

Behovet for anerkjennelse styrte meg såpass mye at jeg var villig til å endre meningene mine etter hva jeg trodde de jeg så opp til, ville høre. Men jo nærmere jeg kom anerkjennelsen jeg jaktet etter, jo mer vokste skyldfølelsen og hatet inni meg. Hatet for andre og ikke minst meg selv.

Plutselig var første halvår på ungdomsskolen over. Året ble 2019, og allerede fra dag én gikk jeg «all in» på skolen. Å få anerkjennelse og passe inn ble nærmest et nyttårsforsett.

Prioriterte andre enn meg selv

Det startet med at jeg sendte leksene og øvingsarkene mine til andre som jeg så på som kule, og det gikk over til at jeg begynte å gjøre lekser og prosjekter for dem.

Jeg satte helsen min på pause, og det hendte jeg var oppe til klokken to på natten for å fullføre et skoleprosjekt som ofte ikke engang var mitt eget.

Verre trodde jeg ikke det kunne bli, men «hjelp» med lekser og skolearbeid gikk fort over til å bli spandering og overdreven raushet. Dette varte ikke bare i et år, men så å si alle mine tre år på ungdomsskolen.

Tør å si nei

I dag er jeg 17 år og greier knapt å kjenne meg igjen når jeg ser tilbake til denne tiden, selv om det ikke er lenge siden.

Jeg er klar over at ungdomstiden er en vanskelig periode for folk flest, og at jeg ikke var alene om å føle på presset om anerkjennelse. Likevel føler jeg at jeg tapte mye i løpet av mine tre år på ungdomsskolen.

Dette er tre år som jeg kunne brukt på å fokusere på meg selv, mine verdier og hvem jeg er. Jeg angrer på at jeg ikke tenkte meg om to ganger, og at jeg ikke satte meg selv og min egen helse foran hva andre måtte mene om meg.

Å si ja til noen, men nei til andre, trenger ikke nødvendigvis å være slemt. Dessverre finnes det mange unge som sliter, som opplever nettopp dette: Å prioritere andre folk foran seg selv for å få anerkjennelse.

Er du ungdom og opplever lignende, så er budskapet mitt klart: Aldri mist deg selv til fordel for andre. Jeg kan garantere deg at du aldri vil føle deg noe bedre ved å gjøre det. Det er menneskelig å si nei og å prioritere seg selv fremfor andre. Ikke glem at du fortsatt er ung, veldig ung.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!