Bør vi slutte å bruke ordet «miljøvennlig»? | Simen Gaure
Hva skjer når man bruker moralske størrelser for å forholde seg til miljøet?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Vi mennesker er ganske flinke til å samhandle. Ikke alltid, noen ganger går det galt, men da pleier vi å rette det opp igjen. Vi pleier å si unnskyld hvis vi dulter borti noen, og har vi fornærmet noen vi gjerne vil ha et godt forhold til, prøver vi å gjøre det godt igjen. Det er gi og ta på mange av livets områder, og vi tenker ikke nødvendigvis over det. Det reguleres av moralske følelser som skyld, skam, rett og galt.
Hamburger + eple = bra
Men hva skjer når slik mer eller mindre automatisert adferd brukes på andre ting enn menneskelige relasjoner? Deler av miljøbevegelsen vil gjerne at handlinger som påvirker miljøet, altså de fleste, skal vurderes moralsk. «Det er flaut å kjøre stor bil», kan miljøtopper si. Men hva skjer når man bruker moralske størrelser for å forholde seg til miljøet?
Patrik Sörqvist og Linda Langeborg har skrevet artikkelen «Why people harm the environment although they try to treat it well» i tidsskriftet Frontiers in psychology. De tar opp problemene som kan oppstå når man ubevisst fører et «moralsk regnskap» overfor naturen.
De viser til undersøkelser som for eksempel påviser at et måltid bestående av en hamburger og et «økologisk» eple av mange oppfattes som mer miljøvennlig enn et bestående av kun hamburgeren. Eller at man putter et par øko-merkede varer i handlekurven for å kompensere for kjøttdeigens klimaavtrykk.
Naturen tilgir ikke
Det er nettopp slik det foregår i personlige forhold. Man kompenserer for skade man har påført andre. Man må gjør det godt igjen, kanskje en liten gave, en hjelpende hånd, noen gode ord, litt skryt kan gjøre det godt igjen?
Det virker ikke overfor naturen. Alt vi gjør, om det så er å puste eller gå en tur, påvirker miljøet. Men slipper vi ut litt metan, kan ikke det kompenseres ved å drikke rent vann fra en fjellbekk, kjøpe «økologiske» blomster eller kjøre fossilfritt. Metanet blir ikke borte av det; naturen er ikke tilgivende.
Kjøre litt mer med elbilen
Noe av problemet er at en del adferd og varer regnes som «miljøvennlige». De er ikke egentlig det, de har bare en litt annen virkning på naturen enn enkelte alternativer.
Men i et moralsk perspektiv blir det fort til at jo mer man handler «miljøvennlig», jo bedre er det. Stå litt lenger i «økodusjen», kjøp litt flere «økobananer», kjør litt ekstra med elbilen. Om dette kommer i tillegg til andre ting, har det ingen balanserende effekt. Men med vårt «relasjonsregnskap» som vi gjerne bruker i samhandling med mennesker, vil det gjerne føles slik.
Sörqvist og Langeborgs løsning på dette problemet er like enkel som den er protestantisk. De foreslår at man slutter å bruke ord som «miljøvennlig» og «øko-». Alle varer og handlinger er i deres perspektiv skadelige for miljøet, men noen mer enn andre. Dette bør fremgå av varedeklarasjonen eller formidles på andre måter. Vi er nemlig alle syndere, spørsmålet er hvor mye.
Jeg er ikke sikker på om dette er en så god løsning. Problemet er kanskje vel så mye det de omtaler som et «moralsk regnskap», det er noe som virker greit mellom mennesker hvor vi i all vår utilstrekkelighet må søke en viss balanse, og hvor det finnes tilgivelse. Med deres løsning vil vi derimot alltid ende i minus overfor naturen, uten mulighet for tilgivelse. Eller frelse.
Det blir uutholdelig.
Les også:
