Debatt

Hva bør kjennetegne en ny og dristigere Ibsen-tradisjon? | Ivo de Figueiredo

  • Ivo de Figueiredo
    Historiker og forfatter

Historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke deres holdbarhet, skriver Ivo de Figueiredo (bildet). Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Med mindre man savner mer Trump-retorikk i historiefaget, er det vanskelig å se Sverre Mørkhagens oppgjør med Ibsen-forskningens «faktadogmatisme» som et fremskritt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke deres holdbarhet, skriver Ivo de Figueiredo (bildet). Dan P. Neegaard

Etter å ha skrevet Henrik Ibsens biografi, og mens jeg ennå jobber med en ny biografi om Edvard Munch, innrømmer jeg glatt at det er et privilegium å få lov til å skrive om veldig kjente og ikke spesielt døde menneskers liv. Med drahjelp fra den biograferte blir man gjerne sett og lest, man blir anmeldt og får snuten sin i bladet.

Samtidig har medaljen en bakside, særlig fordi man opererer innenfor trange forskningsfelt i en sjanger som plasserer seg suspekt mellom det litterære og det akademiske. Resultatet er ikke sjelden vrangvillige og smått anale lesninger fra forskernes side. Jo da, man har lest mye rart gjennom årene.

Krakilske revirvoktere

At man i det hele tatt måles kritisk mot tidligere forskning, tilhører imidlertid ikke sjangerens omkostninger. Det er som det skal være, og så langt jeg kan se, er det her slaget om Sverre Mørkhagens nye Ibsen-biografi har stått.

Les også

Bokanmeldelse: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?

Jeg har holdt hodet lavt i debatten og kommer heller ikke her til å gi noen omfattende vurdering av Mørkhagens bok. Min egen reviderte biografi fra 2010 er kommet i ny utgave i år, og det får være opp til andre å lese de to verkene opp mot hverandre.

Sverre Mørkhagen Privat

Når Mørkhagen i Aftenposten 18. november vil ha det til at han og jeg sammen står om en ny og «dristigere Ibsen-tradisjon», tvinges jeg imidlertid til tastaturet.

Sant å si er det uklart for meg hva Mørkhagen legger i denne dristigheten utover «å trekke frem Ibsens både heldige og mindre heldige sider», samt å «søke i bakgrunn, oppvekst og tidligere livserfaringer». Ikke mye å gå mot Bastillen med dette, men utspillet er betegnende for en debatt som har vært preget av små kanoner med forbausende mye krutt.

Stridens kjerne har vært Mørkhagens hypotese om at Henrik Ibsen kan ha pådratt seg et uekte barn som femtenåring, en hendelse som – hvis den er sann – tillegges avgjørende betydning for Ibsens brudd med familien.

Forskerne, med Telemark Museums Jørgen Haave i spissen, har imidlertid slaktet hypotesen, og det i så aggressivt ordelag at man skulle tro det var museet i Brekkeparken som var under beleiring.

Det burde vært unødvendig; folk kunne jo få inntrykk av Ibsen-miljøet som en gjeng krakilske revirvoktere. Og det vil vi jo ikke?

Finnes ikke belegg

For Haave har jo rett i sak. Det finnes ikke belegg for å tro at Ibsen var far til lille Julie Henriksdatter.

Ja, man trenger ikke slå opp i en eneste kirkebok for å avvise Mørkhagens hypotese: Selv om hans fremstilling hadde vært empirisk uangripelig, er det metodisk uholdbart å slutte at ei jente, tilfeldig plukket fra kirkebøkene, med ukjent far og etternavnet «Henriksdatter», sannsynligvis er Ibsens datter bare fordi det ville ha fylt huller i livet hans.

Det er å snu kravet til historiske forklaringer på hodet, forholdet mellom Henrik og Julie er og blir tilfeldig, ingen forbindelse er etablert.

Henrik Ibsen Hulton Deutsch Collection / Scanpix

Så hevder Mørkhagen at han jo ikke går god for hypotesen, han lufter den bare, som en mulighet. Men historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke deres holdbarhet.

Mørkhagen tar klart til orde for at hypotesen kan ha noe for seg, og mener selv å ha funnet nye argumenter som styrker den. Det holder altså ikke, og at litteraturforsker Marius Wulfsberg hyller biografens behandling av dette emnet som forbilledlig, får en til å lure på hva slags forskningsstandard man holder seg med på Nasjonalbiblioteket.

Les også

Ibsen-biograf Mørkhagens mål og metode | Astrid Sæther

Seriøs historieskrivning

Hva bør så kjennetegne en ny og dristigere Ibsen-tradisjon? Med mindre man savner mer Trump-retorikk i historiefaget, er det vanskelig å se Mørkhagens oppgjør med Ibsen-forskningens «faktadogmatisme» som et fremskritt.

Etter min mening bør vi heller befeste kunstnerbiografien som seriøs historieskrivning, ikke bare empirisk og metodisk, men også ved å se kunstneren i en større, kulturhistorisk sammenheng.

Den gamle grenseoppdragingen der kunsthistorikerne forvalter billedkunstnerne, litteraturviterne forfatterne, mens historikerne tar resten, er uholdbar – og biografien en utmerket sjanger for grenseoverskridelse.

Kunstnerbiografiens muligheter

Og her begynner det innlegget jeg helst ville ha skrevet. Om kunstnerbiografiens muligheter. Om hva dagens globaliserte verden krever av oss som arbeider med Norges to bidrag til verdenskulturen.

I min biografi hevder jeg at Ibsens tilhørighet i et europeisk utkantland, kombinert med hans kjennskap til den kontinentale kulturarven, forsynte ham med en særegen kraft som kan sammenlignes med vår tids postkoloniale forfattere.

I dag er det like naturlig å spørre hvordan både Ibsen og Munch tar seg ut sett fra Tahiti

Dette samsvarer med Narve Fulsås og Tore Rems nylige studie av Ibsens «provinsielle ressurser» i Ibsen, Scandinavia and the Making of a World Drama (2018).

I arbeidet med Munch bygger jeg videre på dette. Også Munch var i sin tid en «dannet barbar», en provinsiell kile inn i Europas kulturelle sentrum. Han trengte ikke, som Gauguin, å dra til Tahiti for å søke det primitive. For Europa var han selv en primitiv.

I dag er det like naturlig å spørre hvordan både Ibsen og Munch tar seg ut sett fra Tahiti og i det hele tatt undersøke hvordan kunstnerskap kan forstås i spillet mellom ulike kulturkontekster, der forholdet mellom periferi og sentrum utgjør én viktig akse.

Forpliktelse til detaljene

Historieskrivning handler om forpliktelse til detaljene, til kildene, men like mye til det store overblikket. Det samme bør gjelde for biografien.

I arbeidet med Munch vil jeg lete innover, mot mennesket og kunstneren, og jeg tar med meg alle lausungene jeg kommer over.

For øvrig er blikket mitt rettet utover.

La det stå som mitt krav til en ny og dristigere kunstnerbiografi.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Henrik Ibsen
  2. Biografi
  3. Litteratur
  4. Historie

Relevante artikler

  1. DEBATT

    At tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig

  2. DEBATT

    Noe er råttent i de nordiske bankene

  3. DEBATT

    Vi har et farlig refreng, vi som er foreldre i dag. Vi mener godt, men det slår feil ut.

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 20. november

  5. DEBATT

    Avsporing om oljeuhell og økosystemer

  6. DEBATT

    Markedskritikk til skade for klimaet