Debatt

Skal et universitetssenter jobbe politisk mot rusreformen?

  • Ole Røgeberg
    Ole Røgeberg
    Seniorforsker, Frischsenteret

Den norske stigmaorienterte straffepolitikken forsterker brukeres utenforskap og marginalisering, skriver debattanten. Foto: Illustrasjonsfoto: David Bebber / Reuters / NTB

Serafs høringsuttalelse blander faglige og verdipregede vurderinger og svikter grovt i kildebruk og faglighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange av rusreformens motstandere har vektlagt en skarpt politisert høringsuttalelse fra forskningssenteret Seraf - Senter for rus - og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo. Kan UiO stå for at et forskningssenter driver politisk lobbyvirksomhet med universitets tyngde i ryggen?

Serafs høringsuttalelse blander faglige og verdipregede vurderinger og svikter grovt i kildebruk og faglighet.

Serafs straffepolitikk

Seraf tar til orde for en omfattende og inngripende politiinnsats mot brukere. De ønsker straffetrusler for å presse brukere til å underkaste seg for eksempel jevnlige urinkontroller.

Frykten for epidemisk, sosial smitte gjennom normer, holdninger og adferd er så hysterisk at selv åpen demokratisk debatt hevdes å virke bruksfremmende.

En slik straffepolitikk rammer svært skjevt sosialt. Men ifølge Seraf speiler dette bare at det er disse gruppene som trenger en hard hånd for å reddes fra moralsk forfall og eskalerende rusmiddelbruk.

Seraf gir inntrykk av at det meste er greit bare det reduserer bruk og medisinske følgeskader. Men styrer vi blindt mot snevre mål, blir andre hensyn raskt skadelidende.

I rusdebatten synliggjøres dette av brukerperspektivet. Thorvald Stoltenberg endret syn etter å ha lyttet til sin datter Nini. Bent Høie etter å ha lyttet til brukerrepresentanter som Arild Knutsen.

Les også

Arbeiderpartiet har tatt et steg tilbake

Påstår at stigma demper bruk

Brukere forteller hva «politiets verktøykasse» og «restriktiv ruspolitikk» egentlig dreier seg om:

  • Å bli slengt på glattcelle og kledd naken så politiet kan glane dem i skrittet mens andre endevender leilighet og gjennomgår private meldinger og bilder på mobil.
  • Å straffes for bruk når politiet følger med ambulansen da du varslet om en kamerats overdose. Inndragning av førerkort uten mistanke om påvirket kjøring.
  • Krav om å urinere jevnlig i andres påsyn.

Få idømmes fengsel, men systemet gjennomsyres av straff.

For Seraf teller ikke dette mot dagens politikk. Rusreformutvalget kritiseres for å gi «inntrykk av at brukere har hatt så mange vansker at de bør beskyttes og behandles nærmest med silkehansker.»

For Seraf virker ubehag, smerte og stigma i stedet å være noe vi ønsker å påføre brukere, siden «motivasjon til hjelp og endring i stor grad springer ut av opplevde negative konsekvenser og opplevelse av vansker og konflikter».

Stigma skyldes først og fremst deres egen adferd og omgivelsenes sunne reaksjoner. Og «konsekvensene av stigmatisering er mer nyanserte» – det demper bruk og fremmer de rette «internaliserte moralske prinsipper».

Det medisinske senteret fraråder at politiet mister anledning til husransakelse og mobilgjennomgang av brukere. Denne praksisen har riksadvokaten kalt ulovlig og i konflikt med den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Dette er etiske, og ikke faglige, vurderinger. Deler du ikke Serafs verdisyn, er det ingen grunn til å lytte til deres politiske anbefalinger.

Les også

Regjeringens rusreform: Har du forstått det riktig hvis du nå tror at bruk av narkotika blir lovlig?

Serafs faglige uetterrettelighet

Seraf hevder at lover avskrekker i den grad brukere kan regne med å tas, tas fort, og ikke minst tilstrekkelig hardt. Kildene de selv oppgir, sier at lovbrytere hverken kjenner til straffenivået, påvirkes av endringer i det, eller typisk tror de vil bli tatt.

Seraf nevner ikke at systematiske oversikter over forskning ikke finner effekter av betydning på ungdomsbruk. De påstår i stedet at lovendringer «som hovedregel» vil «forventes å føre til gradvise endringer i bruk» grunnet sosial smitte og moralsk forvitring.

Det henvises til en enkeltstudie av cannabislegalisering som avviker fra litteraturen som helhet, og som ble tilbakevist da den ble ettergått med mer representative data.

Påstanden om at demokratisk debatt øker ungdoms cannabisbruk, henviser til en rapport om noe annet. Der omtales dette som en bekymring enkelte har luftet.

Vinkler påstander politisk

Seraf vinkler også faglige påstander politisk. At norsk ungdom er under EU-snitt når det gjelder cannabisbruk, «må forstås som at dagens restriktive rusmiddelpolitikk samlet [ ...] har hatt ønsket forebyggende effekt over tid». Våre uvanlig høye overdosetall avfeies som irrelevant i en bisetning. Hvorfor det?

Den norske stigmaorienterte straffepolitikken forsterker brukeres utenforskap og marginalisering. De som faller utenfor, faller desto hardere. Vi får utsatt cannabisdebut, men mister flere til tung rusbruk og dødelige overdoser.

Jeg påstår ikke at dette er beviselig sant – men det er minst like plausibelt som Serafs spekulasjoner.

Serafs høringsuttalelse misbruker egen institusjon og UiO for å gi tyngde til forfatternes politiske synspunkter: Senteret svikter sitt opplysningsansvar som ett av landets større forskningsmiljøer på feltet.

Ved første gangs publisering ble det lagt inn lenke til feil høringsuttalelse fra Seraf. Dette er nå rettet opp, og flere lenker er lagt inn i teksten.

Les også

  1. «Krigen mot narkotika» var avsluttet før rusreformen

  2. Fra straff til behandling? Åtte myter om rusreformen

  3. Arbeiderpartiet sier nei til avkriminalisering

  4. Aftenposten mener: Rusreform på høy tid

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Narkotikapolitikk
  2. Rus
  3. Universitetet i Oslo