Trollsplint i øyet
Etter smellet. Det finnes ett argument for å bevare regjeringens høyblokk: Terrorister skal ikke bestemme byutviklingen.
Når det er sagt, betyr ikke det at en slik bygning i seg selv må være bevaringsverdig. Saken har to sider.
Når arkitekter utroper høyblokken til et umistelig kulturminne, så bør de ikke la sentimentale følelser skvulpe helt over. En uskjønn historie ligger bak.
Riksantikvaren krever at Høyblokken blir stående
Regjeringskvartalet, slik det ser ut i dag, ble bygget på et miljøovergrep, tvunget gjennom under sin tids bitreste miljøstrid. Byggeriet med høyblokken og Y-blokken slo i stykker det som var et av Oslos fineste byrom, mellom Empirekvartalet og Deichmanske bibliotek. Slikt husker ikke de yngre, og heller ikke de mange innflyttere som deltar i debatten om hovedstaden med interesse. For meg er det et dystert barndomsminne. Jeg kan gjenkalle forferdelsen blant mange av de voksne den gang, over det de oppfattet som byvandalisme av råeste merke. Antikvarmyndigheter og kulturvernere talte imot. Det er antikvarenes forsmedelige skjebne å forsvare hva deres forgjengere prøvde å skåne oss for. Bevaringsverdi er en skiftende størrelse.Den kraftfulle arkitekten Erling Viksjø var barn av sin tid. Han sto bak to av etterkrigstidens mindre elskede bygg, regjeringens høyblokk og rådhuset i Bergen. Til alt hell ble han stoppet da han ville utvide Stortinget med en tilsvarende høyblokk.
Sosialdemokratiet har fått skylden for mye, men burde kanskje spares for at velmenende arkitekter utroper høyblokken til sosialdemokratiets symbol. Nei det er nok snarere det store hus på Youngstorget og alle Folkets Hus reist i stolthet med egne krefter av arbeidere og småkårsfolk landet rundt. Høyblokken er mest et symbol på de mektiges byggverker for ymse slags regimer i en bestemt epoke, der Viksjø blant sine forbilder hadde Brasilia-arkitekten Oscar Niemeyer.
Vår hug til en bygning beror dels på den enkeltes oppfatning av skjønnhet, dels på virkninger som former og materialer avgir i menneskesinnet. For egen del hører jeg til dem som opplever Høyblokken å være et brautende utropstegn av makt. Jeg misunner dem i andre land som får ha sine regjeringer i vakre og mer vennlige hus.
Det er ikke annet å vente enn at høyblokken hylles av arkitektene. Jeg har jo forstått forlengst at arkitekter i vår tid som en del av utdannelsen får operert inn en trollsplint i øyet, med den virkning at det som for mitt og noen andres øyne er stygt, det blir for deres øyne vakkert, og det som for andre kan se trivelig ut, er i deres øyne aldeles håpløst. Noen arkitekter unnslipper trollsplinten, men det er ikke alltid dem som rår.
Dagens riksantikvarmyndighet er ikke alltid lett å bli klok på. Utenom høyblokken har den fredet et antall samtidsbygg som i noen tilfelle synes å være på nokså vilkårlig grunnlag, samtidig som den nettopp har kastet Linaaegården i Sandefjord for ulvene etter en påsatt brann, en håndsrekning til ildspåsettere og vandaler i vårt land.
Selv arkitekter og antikvarer burde se det, med eller uten trollsplint i øyet: Terrorister må ikke få prege bybildet, men et liv uten høyblokken kan uansett være til å bære.
